Det var ikke fritt for spenning. Første turen på heia - til plassen langt der i vest, langt der inne og høyt der oppe på Setesdalens austheier. Spenningen er hverken forbundet med reisen eller selskapet, men snarere en hel serie fakta som går på ting som starter skuteren? Er det nok snø til å komme seg helt inn? Vil midtvinterskulda gjøre hele greia uutholdelig? Hva går galt som ingen tenkte på?

Salgspapirer og Frende min Ufrende ...

Vel fremme i Valle etter fem timers kjøring fra Hurdal bar det innom vår eminente og alltid svært serviceorienterte lokale, skuterguru: Lars på Valle Landbrukssenter. Der skulle jeg endelig få signert papirene som understrekte at den nye skuteren var min og bare min. Det kan synes som en bagatell, men vi har jobbet med saken i over ett år. Hvorfor? Fordi godeste Frende Forsikring, et selskap som skryter av god kundebehandling 1) ikke greier å adresse salgsmeldingen til Valle Landbrukssenter riktig og 2) ikke hever et øyebryn når salgsmeldingen kommer i retur. Dvs: de foretar seg ingenting. Lar det skure og gå -- til min store forargelse og Lars fortvilte skuldertrekk.

Nå skal det i tillegg til Frendes totalt fraværende evne til å gripe fatt i utfordringer nevnes at joda, på selve salgsmeldingen jeg greide å lirke ut av selskapet etter fjorten dusin telefoner på hver seg kanskje en times tid, så hadde de også greid å skrive feil registreringsnummer, men ellers alt riktig (!). Damen på Statens Vegvesen så og skjønte min desperasjon da hun sa at det her var noget der ikke stemte: jeg skulle ha en Skiidoo, mens registreringsnummeret sa det var en Yamaha. Hun forbarmet seg over meg da jeg viste resten av bunken med papirer som alle sa og pekte på og hevdet at dette var en Skiidoo og - heldigvis - samtlige med riktig registreringsnummer. Så, igjen: Frende, min uvenn: ikke bare taskentjeneste med adresser og totalt likegyldig til post som kommer i retur, men også helt i ørska når det komme til å skrive riktige salgsmeldinger.

En ting er sikkert: Frende Forsikring, det ligger jeg laaaangt unna ....

Flate batterier og Lars sin Hiroshimabombe

Når nå alt var på plass, så dreide livet seg om å få liv i skuteren.
Den var stein dau.
Batteriet flatt som et teppe.

Så da bar det fluksens tilbake til Lars og Landbrukssenteret. Jeg hadde ringt og klaget min nød. Som alltid har han verktøy og ideer på plass for å komme sine kunder i møte. Denne gangen kom jeg tilbake fra ham med en blytung jumpstarter stappet med mer enn nok energi til gjennomføring av minst to ukontrollerte simuleringer av Hiroshimabomben i Valle sentrum.

Skuteren startet.
Tvert.

Endelig på tur!

Da bar det oppover Stavedalen, over Prestevarden, innover vannene liketil Findalen og endelig Biorhytta. Gikk det problemfritt? Ja visst! For en herlig tur! Solen hang lavt over Ljomsnuten og ga oss det lyset kun en sen ettermiddag med knallblå himmel og sprakende kuldegrader en tidlig januar kan gi. Landet var overrislet av pulversnø. Bortetter gikk skutersporet. Det ble å holde seg godt oppå det og ikke utenfor, for skjedde det, var faren stor for at ekvipasjen ville drukne i bunnløst snøpulver som stakk helt ned til lyng og reinlav langt der nede. Ville vi spa? Ville vi drukne? Nei, her skulle vi kun nyte en reise gjennom vinterlandet i skumringstimen over fjellet. Bare nyte. Bare oppleve. Bare se.

Vel fremme på hytta ble det å grave seg dypt gjennom snømassene for å finne døra inn i herligheten. Det gikk fort, for vi behøvde nesten ikke gjøre annet enn å puste tungt - som Storeulv - så forsvant det meste. Det var rundt disse tider vi hadde funnet ut at betteriet til skuteren, vel, det ladet ikke til tross for at vi hadde kjørt ganske langt. Det var da enda godt vi tok med oss Lars sin Hiroshimabombe innpå fjellet, for med den sa det bare vrooom og maskinen malte som en superpuma i kaninskinn: den bare ventet på at noen skulle trykke "Go!" for dernest å fare bortetter skavlene og inn i snøråka. Så, det gjorde Ingrid i et forsøk på å kanskje kunne lade maskineriet nå. Stolt far vinket jenta og udyret inn i snøråka. Hun har blitt atten år skal vites! Hun har tatt lappen på snøskuter, skal vites! Hun kan dure rundt på en Skiidoo Renegade 800 kubikker sånn helt uten videre. Utrolig hvordan ungene vokser til - blir til noe - er noe.

Reddende engler

Det var da det skjedde!

Det var ikke hennes feil, for hun er ny og ikke fullbefaren skuterkusk. En annen ting er at akkurat der det skjedde, vel, det har andre og langt mer erfarne skuterveteraner satt seg fast. Det skjedde et stykke oppi lia mot Ormhølet - innenfor synsvidde fra tunet ved hytta - men du og du så langt ... det ville bli ... å  gå ... i løssnøen ... med en spade og ett stykk Hiroshima som helt sikkert veide mer enn noen gang tidligere akkurat nå.

Det handlet egentlig bare om å legge i vei i denne løssnøen med en spade og en bærepose med blyladeren. Jeg fulgte skutersporet. Litt vett må man ha. Det er tross alt LITT pakka der. Utenfor sporet ville det handlet om livet, altså å stå med snø til livet. Det bar ut på Trellmyra og inn på hovedleden fra Optestøyl og Bøle til Bjønndalen og Timberviki. Det var ikke med lett og lystig sinn. Svetten begynte allered å boble frem fra alle kroppens koker og kriker.

Det var da noe skjedde igjen!

Som lyn fra aftenhimmelen tøt en duett av skutere frem fra Bjønndalens bratte lender. De skar over Opte og la i vei mot meg. De undret seg sikkert over hva i all verden en mann med spade og bærepose gjorde der ute midt i vinterens absolutt hvite ingenting? Det viste seg å være ingen ringere enn Jegerper og hans hyttakollega. Hyggelige og imøtekommende folk. Alltid trivelige og hjelpsomme. Akkurat slik som fjellfolk skal være. Så da fikk jeg transport opp i lia og to sterke karer til å assistere meg og Ingrid med å få rovdyret opp av myra. Det gikk lett som bare det med slike karer for hånden!

Det måtte jo bare bli slik at Jegerper og kompisen måtte bli med til hytta for å feire både hjelp og gjensynsglede med en lettere mengde øl. Ingrid satte over pølsesteikeren, og vipps så var det mat på bordet også! Jegerper stakk endog ut i vedråket og hentet inn ved for å få fyrt litt skikkelig i ommen, for av åndedrettet drev det damt og under taket hang skyene av fukt tungt og truende. At de forsvant ut over kvelden, det skal være visst -- selv om vi fyrte nøysomt og ikke overdrev. Der ute på heia er jo selv noe så enkelt som ved en ting man må bruke med omhu. Når det trengs. Til det trengs. Akkurat i rett mengde.

Bior Bjarne Regelverk

Det skulle bare bli en natt på meg og Ingrid på heia denne gangen. Det var ikke plass til mer, og oppdraget var utført: papirer var i orden og skuteren i gang. Det ble likevel plass til en hyggelig kveld med kortspill, potetgull og pappa - datterprat om alle de underlige tingene vi tenker på. At vi også fant opp et nytt kortspill, "Bior Bjarne Regelverk", bør også nevnes. Som navnet indikerer, så er dette et kortspill stappet med underlige regler - på mange måter inspirert av spillet "Kopp" fra "Venner for livet", men dog - i anstendighetens navn - betydelig mer komplisert og intrikat. Kvelden ble avsluttet med at Ingrid fortalte om alle reglene mens jeg filmet. Kun for å bevare dette unike spillet for fremtiden. Vi gleder oss til å innvie andre i dette! :) Så bar det ned i soveposene og en lang, herlig søvn mellom Biorhyttas, historiske tømmervegger!

Utsikt fra Prestevarden , på vei ned Stavedalen.