Så kom endelig snømassene! Javisst, vi har vært heldige, for snøen har ligget i hele desember - likefra 21-22 november, faktisk. Men til nu har det vært, la oss si, litt for smått - tynt - lite - noget skrint - til å forsvare anstendig trugebruk. Nå, derimot, har snøen lavet ned i flere dager! Litt mildt innimellom. Noen ganger yr og regn. Konklusjonen er likevel: snøen har vunnet, for nå setter nyttårskulda inn!! Dette lasset forsvinner IKKE med det første!! Dette blir liggende ut vinteren! Yes!

Som tidligere annonsert har vi blinket ut sommerens nordpol. Det BLIR for familien å erobre Store Skagastølstind til sommeren! Alle skal med - gubbe, kjæring og to jentunger - fire i alt, så da har vi bestilt to tålmodige guider og tredagersopphold på selveste, legendariske Turtagrø ved foten av sørnorges råeste tanngard; Hurrungane. Det er ikke fritt for at noen og enhver gleder seg. Ikke minst jeg.

Trippen fra Turtagrø, opp gjennom Skagastølsdalen til bandet og endelig til toppen - for så å dra hele veien tilbake, tar et sted mellom 10 timer for et godt kondisjonert lag preget av stress og dårlig tid, mens det for vårs - et seigt, lavstresset lag hvor inntrykk er viktigere enn fart og hurtig spenning - kan ta liketil 14 timer --- eller helt sikkert mye mer!

Valget av denne typen sommerferieutflukt har, for oss, kun en konsekvens: her må vi påse at rett form og rett styrke etableres et sted i perioden fra og med nyttår - da som nyttårsforsett - frem til deadline i slutten av juni. For skal turen nytes til det fulle, så bør vi ha overskudd til å se, sanse og oppleve og ikke bare ende opp som deltakere i en uhyre slitsom mestringsøvelse hvor alt det vakre passerer et sted der dypt uti tåkeheimen gjennom hete svetteperler, muskler som skriker etter nødhjelp og et åndedrett på grensen av hva lungene kan håndtere der oppi steinura.

Mitt svar på de fleste kondisonelle utfordringer og oppdrag er som regel: truger! 
Det svaret gir jeg denne gangen også.
Nå kom snøen.
Treningen er i gang!

Turen til Storen er en ca 8-9 kilometer i forskjellig type terreng. Vi starter ved Turtagrø i oppunder 900 meters høyde og går innover dalen i relativt lett terreng. Ettersom vi nærmer oss Storen kommer motbakkene, steinurer, snøteiger og til sist den fenomenale klatringen og klyvingen opp til 2405 meters høyde. Vi vil da befinne oss ca 1500 meter høyere enn Turtagrø. Er været bra, vil utsikten bli utsøkt! Dette skal oppleves - ikke som mestringsøvelse - men som å spise bare kremen av kaken av norske fjell! For å greie det må kondisjonen være på plass og beinmusklaturen sterk og utholdende. Vi velger oss truger -- i HELE vinter!!

En ukjent treningsmetode

Noen smiler kanskje overbærende når de leser at jeg ser på  truger som god trening. Trening der uti det store vassauget er jo kun ene og alene og aldri annet enn ensbetydende med enten jogging, skiløping, sykling, Elixia, vekter eller vandring med staver for den eldre garde, for å nevne noen av de mest sentrale treningsformene som utøves der ute. Truger derimot nevnes sjeldent. Ikke noe galt i det, men mange blir svært overrasket når de hører at folk - f.eks meg - velger truger fremfor både skiløping og jogging. - Så koselig å gå på tur sånn, da, repliserer de. - Det er sikkert en fin måte å oppleve naturen på, fortsetter de. Sjeldent - eller aldri - sier noen: jøss! Det må være tungt i all løssnøen! Eller: Det der er solid trening for kjernemusklaturen! Nei, folk sier ikke sånt - for de færreste vet hva det egentlig innebærer av fysiske utfordringer å gå på truger. Jeg ser den, for de fleste har kun erfaring med disse greiene fra den gang de som barn gikk på rundtrugene til vannhullet på hytta sammen med pappa.

Truger som trening

Skal man bruke truger som treningsmetode må man naturligvis ha snø. Dess mere løssnø man går i, dess bedre. Å gå med truger i  dyp løssnø gir kontinuerlig høye kneløft, solid bruk av alle former for beinmusklatur mens man samtidig øver grundig balansetrening og derigjennom gir kjernemusklaturen en solid omgang. Staver er derfor "fy" når man trener på truger. De frarøver deg god balanse- og kjernemusklaturtrening. Den typen trening vil vi jo ha, for slik jeg ser det - rett eller galt: god kjernemusklatur er grunnlaget for sunn etablering av øvrig musklatur.

Trening på truger bør skje over et lengre tidsrom fordi det er en treningsform uten eksplosivitet eller umiddelbart høy intensitet. Du bør alltid fryse når du legger i vei. Finn en snørik skogssti, gjerne en med mye motbakker eller godt, kupert terreng. Trug i vei! Det er lett - og ikke bekymre deg for teknikken: all form for vandring med truger i dyp snø er god trening! Du lærer deg uansett fort hvordan man tar seg fram. Kan du gå på beina, da kan du gå på truger!

Ettersom du går kommer varmen i en kald kropp fort - for i motsetning til mange former for trening, så bruker du svært mange muskler ganske så heftig på en gang i løssnøen. Høye kneløft, skyve frem, ta et steg, holde balansen, bruke kjernemusklaturen, bruke armene. Muskler produserer mye varme. Det kribler i nedkjølte fingre når varmen tyter ut i ekstremitetene. Etter knappe kilometeren må som regel vottene og lua av og jakken åpnes for frisk, kaldere luft. Pusten går stadig tyngre. Pulsen stiger. Svetteperler tyter frem. Langsom, men også høy forbrenning tar til samtidig som pusten helt klart understreker at, joda, dette er  kondisjonstrening!

Slik kan du trene om det så er -20c bortetter vinterskogen. Der kommer du gjennom skogen som en kokende og dampende kjele under høyt trykk; kaldt? Nei. Skiløpere forfryser ører og fingre og gruer seg for den iskalde nedoverbakken. Du derimot, du koser deg i ditt eget, medbrakte tyrkiske bad hvor begrepet "kaldt" har blitt et fremmedord. Til det har kroppen din en altfor tøff jobb med å kvitte seg med overskuddsvarmen fra tungt arbeidene musklatur hvor det ekspressdyttes varme likefra kroppens indre ut i ekstremiteter som nettopp fingre, føtter og endog ører. Du blir ikke kald på truger hvis du kjører på. Sånn er det bare. Til det er truger en for krevende og i realiteten en altfor ineffektiv transportmetode i en energiøkonomisk sammenheng: det koster deg uforholdsmessig mye å ta deg fra A til B. I de snørike kleivene er det derfor fint få andre treningsformer som matcher trugenes voldsomme energiforbruk.

Og det er, når alt kommer til alt, veldig bra for deg!

Du bygger kondisjon.
Du bygger muskler.

Noen vil kanskje også legge til at du forbrenner juleribba. Joda, det finner sted en massiv forbrenning, men som for all annen trening: det er ikke treningsøkta som gjør at kiloene raser av. Det er det treningseffekten som sørger for. Brukt musklatur krever rekondisjonering. Det tærer på juleribba. Brukt musklatur gir økt musklatur. Økt musklatur gir økt forbrenning også når du ikke trener. Du fortsetter å tære på juleribba i sofaen. Kombineres dette med den enkle matematikken "ikke mer inn i munnen enn du greier å forbrenne", vel, da er du i ferd med å etablere god kontroll på legemet.

Nå skal det undertiden sies at ingen av oss har større utfordringer mtp juleribber som må tæres bort eller eventuelle påtrengende dekkskifter rundt livet.

Vi gjør dette først og fremst for å bygge kondisjon og muskler.

Fordi Storen kommer til å kreve det.
Fordi vi krever det av oss selv.
Det skal bli en fin tur!