Mens Oslofjorden og Sørlandet ser katastrofen i hvitøyet - les: det er knapt nok fisk og matauke å hente der - så fremstår norges vestland som selveste Soria Moria: DER ER DET FISK! DER ER DET MAT! VI SKAL VASSE I FISK OG SKALLDYR!!!

Hvor feil kan man ikke ta, tenkte vi da hverken stort eller smått beit på harpen? Vi MÅTTE ha fisk, for vi skulle sette teiner. Krabber trenger åte. Fisk er åte. Vi trengte fisk!

Vidar ble stående - stoisk, traust, tålmodig - med stanga nede på Bie-brygga. Det syntes som om det var mer å hente der enn ute på havet. Tryggere var det også, for der ute stod kulingen hardt på, drev båt og folk høyt opp på bølgene før de forsvant ned i dalene mens bølgene brøt og skumtoppene til tider stod kvasst om baugen. Inne ved Bie-brygga var vannet derimot stille. Vågen stod ikke stor. Nesten som krusninger! De visste hvor havnen skulle ligge, de gamle som satte hus i disse egne. Slik gikk det til, takket være Vidar, at vi fikk åte til teinene, en torsk i steikepanna og endog et par makrell med hjem!

Det ble krabbefest i år også!

En overraskende utvikling: kombinert krabbe og haifiske (pigghå)! 

Espevær by night!

Espevær byr på ALT fra stormende uvær med hagl og byger, sludd, torden og piskende vind til ... dette! Når kvelden kommer og det løyer av, skyene trekker fra, månen viser seg og aktiviteten i de mange naust, fiskeskøyter og mærer roer seg, da er det dørgende stille. Måkene sitter stille og venter på fiskernes neste dag. Vi kan vandre stille rundt på de smale veiene. Ikke laget for bil. Ei heller for noe annet, enn fotgjengeren eller i sin ytterste konsekvens, syklisten.

Det ble også en tid til en tur rundt på den lille øya, og stundom kan man finne slike plasser som dette. Hvem skulle vel trodd, akkurat her, at havet står om øya ikke mange hundre meter borte? Ikke sjeldent kaster den rasende bølger mot svabergene. Dønnigene ruller likefra England eller helt fra selve Atlanteren. De vil liksom rive den bort. Men her inne, et sted midt inne på øya, ligger dette lille paradiset; plassen hvor Espeværingene feirer sin St. Hans; stedet hvor man kan søke litt ly fra kastene fra havet. Men her finner du også UFO-ringen. Du ser den i bildet. Avtrykket ble satt tidlig på våren i 1976. Botanikere kan ikke forklare hva det er. Forsvaret har landet der med et Sea-King helikopter for å se om de kunne lage et slikt merke. Ingen vet hva det kommer av. Det eneste man vet, er at det som lagde avtrykket, må ha veid mer enn 50 tonn. 

Jeg var der første gang i 1991.
Ringen har ikke forandret seg over hodet på 30 år.
Samme formen.
Samme avtrykket.

Fasinerende!

Stor fangst - nesten FOR stor!

Vi trakk mange teiner og fikk solid fangst. Teinene ble satt sørøst for Store Klovningen. Der pleier jeg også å sette de om sommeren. Nå hadde jeg aldri vært her om høsten og visste lite om hvorvidt det fremdeles var godt krabbefiske herom høsten. Lett bekymret kikket jeg på hvor Espeværingene satte sine hummerteiner. Det var ikke her. Men når sant skal sies; vi vet jo at at hummeren nå går på grunnere vann enn krabben på denne årstiden; den synes å trekke opp mens krabben synes å trekke ut og ned ettersom vannet blir kaldere.

Teinene ble satt på mellom 20 og 30 meters dyp sønnafor Store Klovningen. Og der var det mange krabber. Første fangst var grei. Andre fangst tok såpass i at vi fikk mer enn vi kunne håndtere, oppdaget vi om kvelden.
Tredje fangst ble derfor bare trukket, for så å bli sluppet ut igjen. Bøtta var full. Vi snakker noe rundt omkring 40, gode krabber.

Vi ble sittende med noe bortimot 60 krabber av rett, legal størrelse og passe vekt.
Noen av disse gikk på havet.
Resten i gryta.
Deretter ble flere spist.

Overskuddet ble frosset ned for å ta med hjem til Østlandet og Bie-Espeværingene som tilfeldigvis har strandet der, langt inne på land!

Til rorbua!

Alle - eller i det minste de som også husker "Ruster Du?" med Odd Gryte, kjenner til begrepet "Rorbu". Mange - altså mange av de som husker "Ruster Du" - tenker kanskje at fenomenet "Rorbu" på NRK Fjernsynet var en konstruert affære. Rigget. Festlig naturligvis. Fremdeles rigget.

Jeg skal ikke si noe som helst av hva jeg trodde om dette, men da Ellen Propellen, dvs. min kones søster - som da også eier sjøhuset vi bodde i - tekstet og sa at "i kveld er det åpen bar på øya", vel, da var saken avgjort. Vidar, Joakim og jeg, vi elsker åpne barer! Utfordringen var dog den at vi stod midt i krabbekokinga og klokka var langt over ni og de stengte sikkert om ikke lenge! Nå var gode råd dyre!

Jeg trodde først at det måtte dreie seg om baren på det gamle posthuset. Følgelig skysset jeg Joakim på dør for å sjekke ut forholdene. Han forsvant ut i natten. Og ble der. Vi hørte ikke mer. På lenge. I løpet av den tiden som gikk, fikk jeg derimot mer informasjon: den åpne baren var EIKØY BAR, dvs. den gamle sjøbua nede ved Sjobbesundet. Altså ikke langt fra det gamle posthuset, men likefullt såpass langt og under såpass god kamuflasje at Joakim gikk forbi der opptil flere ganger uten å skjønne at DETTE var stedet. For ham var løsningen å ringe på et sted det var lys. Ut kom to unger. Han spurte om hvor baren var. De pekte ham i riktig retning. Slik kom Joakim seg til Eikøy Bar.

Vidar og jeg kokte krabber det komfyr, saltvann og inventar kunne tøyle å tåle. Rundt klokka 10 sa vi oss ferdige og strøk avgarde i omtrent det vi stod og gikk i. Vidar hadde dog pønta seg litt. Håret var skjemmet. Finbuksa var på. Jeg derimot, jeg luktet krabbe og fisk og alt annet enn bra. Derom hersker ingen tvil. Jeg er sikker på at de fleste er - eller var - enige i det.

Turen gikk gjennom mørke smug og fattig belyste, små veier langsetter Bie-sundet, opp mot gamleposten og deretter skarpt venstre over de små engene som en gang var Espeværs eneste åkre og innteig beitemarker før det bar nedover mot Sjobbesundet. Vidar var litt i tvil og foreslo at vi kanskje skulle ringe på i huset det det var lys i for å bli viss på hvor denne baren lå. Jeg avslo dette bryskt, for Ellen Propellen hadde jo sendt oss et bilde på telefonen: der var det et kart og en pil som pekte mot et naust nede i fjæra ved Sjobbesundet! Så det ble å gå dit og sjekke det ut!

Du verden for en forsamling! For et leven! Vidar og jeg hadde nærmet oss dette naustet lett forsiktig, nesten bekymret for å bomme på målet. Det var mørkt som djupt nede i en sekk. Ikke et vindu. På avstand var det knapt med lyder, om enn noen. Nærmere derimot - dvs nesten like inntill veggen - stod latter, skvalder, brus og leven ut i en evig strøm.

Det var her!

Vel inne fant vi raskt baren innerst i lokalet. Det var tømmer over alt. Taket var ikke høyest. På veggene hang artifakter fra forrige århundre og vitnet om historie og tradisjoner bundet til fangst, fiske og sjøliv. Der fant vi Joakim også. Han var godt forsynt med diverse sjømannsaltervin allerede, men definitivt oppegående og i full vigør i dialog med barske sjømenn, sjøkvinner og stort sett alt det som kunne gå rundt og som var tilsnakkendes. Nå skal det sies at det å komme i dialog var ikke vanskelig. Det gikk kun en halv bestilling og i godttid før betaling at både Vidar og jeg var fanget inn i samtaler med opptil flere Espeværinger på en og samme gang. Utrolig hyggelig. Du verden hvor gjestfrie folk dette var! Å være fremmedkar og endog landkrabbe i dette fiskeværet, vel, det var helt innafor; her ble man tatt i mot og tatt med. Bra folk! VELDIG bra folk!

Det som likevel, skal vi si; imponerer mest; er det som gikk for seg inne i dette naustet. Her ble det servert alkohol over en lav sko, Her satt folk i alle aldre. De pratet og de lo. Det var støy og tilsynelatende anarki.

SÅ RINGTE DET I BJELLA!

Det ble tyst. En kar eller et kvinnfolk steg frem. De som ikke holdt kjeft ble hysjet på. De tidde stille. Så startet historien. Ekte rorbu-historier. Det ble kvedet og kvadet på dialekter fra den ytterste nøgne ø slik at hverken Vidar, Joakim eller jeg skjønte et kvidder. Vi lo likevel med. Om ikke annet, så fordi de andre lo -- og i seg selv er andres latter smittende -- dessuten skjønte vi noe; og det vi skjønte, det gjentas ikke her. Det forblir i den bua. Til neste gang. Til neste ville, gale og utrykkbare historie skal fortelles.

Det må sies at det var sinnsykt gøy å oppleve "Rorbu-Unplugged" på Espevær. Her var ingen regi. Intet manus. Kun en bartender. En gjeng fiskere og pensjonerte beboere. En konsentrert bande av Espeværinger. Vi var, liker vi å tro, de eneste turister på stedet. Det så slik ut, hvertfall.
Du verden. Espværinger KAN dette med Rorbu!

Farvel for denne gangen!

Joakim fikk en hard tørn dagen derpå. Rorbua satt i kroppen. Vidar og jeg, utrolig nok, var temmelig tidlig på han, oppe og klare. En ting var at det var avreisedag. Et sted mellom 8 og 9 timer på reise lå foran oss mellom de ytterste skjær og skogene på Østlandet. Det skal sies at Joakim kom seg betraktelig etter en feit burger i Røldal, det skal han ha. For egen del gikk det greit. 8 timer som sjåfør etter en kort natt, trekking av teiner på morran og etter en heidundrande fest på rorbua, vel; jeg sov godt den påfølgende natt, det skal sies.

Med oss hadde vi 42, frosne krabber.
Til helgen - ja, DENNE helgen, så blir det krabbefest med hvitvin, rett øl, fiskesuppe laget fra bånn av og annet snaskens!

Hva passer vel bedre enn første vers av Terje Vigen, diktet som min svigerfar - den østlandsstrandede Espeværignen - Thor, verdsetter så høyt (og kveder og kvader på de underligste tidspunkter)
 

«Der bode en underlig gråsprængt en    
på den yderste, nøgne ø; –    
han gjorde visst intet menneske mén    
hverken på land eller sjø;    
dog stundom gnistred hans øjne stygt, –    
helst mod uroligt vejr, –    
og da mente folk, at han var forrykt,    
og da var der få, som uden frygt    
kom Terje Vigen nær.»

(Bildet til høyre er da IKKE Terje Vigen, men meg iført min elskede SYDVEST et sted ute ved Klovningene utenfor Espevær. Dette til illustrasjon for liksom å skape litt stemning omkring Henrik Ibsens omfattende dikt om en fyr som padlet til Danmark under Napoleonskrigene)