Nyttårsaften ble naturligvis feiret utendørs! Ved bålet - og, naturligvis: alt etter en aldri så liten trugemarsj innover i skogen og oppetter kampene!

Det var en fin kveld, men allerede i skumringstimen skjønte vi for vår del at det neppe kom til å bli mye å se av eventuellt fyrverkeri utpå Romerikssletta selv der oppe i høyden. For skydekket lå lavt - og etter kun noen hundremeters marsj begynte det å snø ganske så tett. Svært tett, faktisk.

En av årsakene til at vi stikker til skogs, rent bortsett fra at det faktum at dette er den beste måten kvelden kan rulles ut på, er fordi bikkja er sinnsykt - avsindig - fryktelig - totalt vilt redd for alt som høres ut som fyrverkeri. Marerittet begynner allerede tidlig ettermiddag - gjerne rundt tolvtiden på dagen - hvorpå de mest triggerhappy galningene begynner å fyre opp greiene sine i hytt og pine. Dette tiltar utover ettermiddagen og fortsetter liketil det tidspunktet de egentlig skulle ha omdannet tusenlappene sine til støv og tungmetaller. På det tidspunktet er bikkja nervevrak og stinn mett av vårt rullebånd med beroligende godbiter og fullstendig lei av alle våre antatt smarte avledningsmanøvre. Vi fikser det og vi vet det er denne dagen, men det er ikke hyggelig for hunden - og litt av en prøvelse for oss som eiere.

Selv tenker jeg at fyrverkeri burde vært forbudt. Det forurenser noe spinn vilt der rakettene spruter ut barium, strontium, kobber og bly - for å nevne noen - ut over skog og mark. Det skremmer, plager og dreper dyr. Fuglene finner du langsmed veiene og skisporene dagen etter. Fyrverkeri er harry. Det er tøv.

Det ble nå likevel en fin kveld der ute i snøråket. Det er hyggelig å sitte ved bålet, grille pølser, ta en øl og se ut i snøkavet. Langt der borte, nedi dalen er de andre. Sprak og knall hørtes i det fjerne. Heldigvis slukket tett snøfall mye lyd. Bikkja roet seg noe. 

Så der satt vi, jeg og min flinke, herlige datter Ingrid.

Inn i et godt nytt år!

Inn i 2018 !!!