Det er sagt mangt og meget om Helge Ingstad og hans reise fra Norge til Canada via Provence sør i Frankrike. Enkelte avhandlinger fremstår som nykternt informative og nyttige, mens andre mer fremstår som skrevet av forfattere på jakt etter å svekke troverdigheten i Helges egne beretninger.

Diskusjonen omkring hva som sannhet og usannhet, bevisst fordreining eller tilforlatelige omskrivinger, den lar jeg ligge. For meg er det vesentlige at hverken min bror Peter eller jeg til dags dato har funnet feil av vesentlig betydning i boken Pelsjegerliv. Vi tenker da spesielt på reiseberetningene til Helge Ingstad.

At Helge utelot delhistorier og episoder, vel, det ødelegger ikke historien - og det interessante her er at intet av den "nye" informasjonen som har dukket opp i senere tid tilfører historien noe vesentlig viktig, krydrer den til noe spesielt bedre eller spisser karakteristikkene slik at vi ser Helge Ingstad mye bedre, skarpere eller annerledes. Slik sett står den orginale Pelsjegerliv godt på egne bein og godt for egen regning; den Helge Ingstad som Helge selv tegnet der, den eventyreren var han. At ny informasjon likevel er fengslende og interessant - slik som de spennende tilleggene Benedicte Ingstad gjorde i "Eventyret", javisst: slikt nytt er alltid velkomment, men de endrer likevel ikke på det etablerte bildet vi har av Helge Ingstad fra Pelsjegerliv.

De fleste tiltror Helge all den rett han har som forfatter har til å krydre og endre litt på mindre detaljer for nettopp å gjøre historien mer tilgjengelig, mer fengslende og mer lesbar enn hva kanskje virkeligheten akkurat der og da tilbød. Faktum er at Helges beskrivelser sjeldent - eller aldri - avviker vesentlig fra det han sannsynlig så og opplevde på sine turer i Nordlandet. Grunnen til vår tro og andres tvil her, er nok først og fremst forbundet med det faktum at vi har gått i sporene hans med Pelsjegerliv som guide i det landet. Det er det ikke så mange andre som har gjort.

Saken er den at ja, jeg kjenner godt igjen Helges begeistring for dyreliv, vær, vind, mennesker og følelsen av at villmarken kryper inn og overtar ens sjel og sinn. Når det skjer, da utrustes forfatteren med en begeistret og malerisk penn. Kreativiteten griper ham - men å kalle det han skriver for usant, nei, det blir feil. Det handler mer om å være i stand til å se og lese og å være i stand til å formidle et konsentrat av villmarksrusen inn i ett enkelt avsnitt, en enkelt setning eller endog bare ett enkelt ord. Det var det Helge gjorde. Han skrev fra hjertet der han satt eller lå - eller tenkte tilbake - når han skrev dagbok eller manus til Pelsjegerliv. Skriver man slik fra hjertet, så er det et speilbilde av en ekte, levende følelse. Den kan ikke skapes uten erfaring. Alle sansemyke menn og kvinner av skogen vet hva dette dreier seg om.

Ferdene til Helge Ingstad i Pelsjegerliv oppfattes gjerne av den som ikke er fullt ut årvåken, som "flakkende" og nesten "planløse" som om han farter rundt på måfå. Spesielt kan kanskje her nevnes ferden til vinterkvarteret i 1929-30. Ja, ved første gjennomlesning kan blant annet denne reisen oppfattes slik; det synes som en eventyrreise uten virkelige holdepunkter - at han farer både hit og dit uten plan og mening - en tur hvor virkelighet og emosjonelle inntrykk blandes sammen både i tid og rom - en beretning hvor man aldri kan hvite om noe er ekte eller om det renner ut av fortellerens egen, frie fantasi?

Dette er derimot ikke helt sant. Ved nøyere lesing og med kart og andre hjelpemidler på bordet, snevrer både ruten, retningene og alternativene inn til en betydelig mindre bukett enn det den "flakkende" og "planløste" beretningen skulle invitere til. Når vi dro for å søke etter vinterkvarteret i 2010 og 2013 hadde vi egentlig ikke flere hjelpemidler enn det enhver har tilgang til; bok og kart og egne hoder. Likefullt greide vi å følge sporet, retningene og linjene liketil et område med noen få teiger vi gjerne ville ta en nærmere kikk på i felten. Og slik gikk det til at vi la opp gangruter, tok med alle mer eller mindre aktuelle teiger i umiddelbar nærhet - men unngikk for all del ikke de teigene vi hadde satt opp som de øverst prioriterte. Det var først når vi stod der i et skogholt vi fikk bruk for de aldri tidligere publiserte bildene fra Pelsjegerarkivet; de som listet opp de ankerpunkter og kryssreferanser vi trengte for å kunne si: her er det!

I ettertid fremstår Helges beretning fra ferden fra Pikes Portage til vinterkvarteret som enkel og soleklar. Klart det, vi kjenner jo og vet hvor målet er! Men det gjorde Helge også når han skrev. Jeg tror nok beskrivelsen av ferden på denne måten bærer preg av dette forholdet; at han visste - og at verdien i tekstens mange ankerpunkter først kommer til syne når man har kunnskap om akkurat dette landet. I motsatt fall oppfattes ferden som "flakkende", "planløs" og en herlig blanding av virkelighet og uvirkelighet.

Likefullt kommer man ikke utenom spørsmålet som bla Frode Skarstein er inne på. Han skriver at han reiste rundt som på måfå, men omtrent i samme setning antyder han noe underliggende: kunne det hende at denne reisen på måfå likevel ikke var så tilforlatelig lite planlagt? Kan hende han så etter steder hvor reinstrekket i det minste kunne tenkes å gå? Kan det hende det var andre ting han lette etter som var viktig for den kommende overvintringen? Frode er inne på noe her, og svaret er at ja, det lå ganske sikkert noen dypere styringsdirektiver bak denne omflakkende reisen. For når vi ser hvor Helge til sist havnet, i vinterkvarteret, er det slående å konstatere følgende: han ble liggende tilforlatelig heldig plassert midt mellom de andre pelsjegernes jaktmarker slik at han ikke kom i konflikt med noen av dem. Fra sitt vinterkvarter strakk "hans" jaktområde seg langt ut over tundraen i en retning hvor ingen andre jegere gjorde spesiell hevd. Det er mulig jeg tar feil, men jeg syns det var råflaks at han fant akkurat den skogteigen som var så behagelig akkurat der utenfor de andres jaktområder og i tillegg med et tilstøtende jaktområde med en lang esker for saksene som absolutt ingen andre gjorde hevd på? Eller var dette planlagt og ikke bare et lykketreff på en planløs ferd innover i vintereventyret?  I sakens sammenheng bør det nevnes at både nordenfor, østenfor, sønnafor og såvidt meg også bekjent vestafor lå jaktområder med eskere som "tilhørte" andre pelsjegere. Samtidig bør det nevnes at ja, det var ikke helt greit om en annen jeger satte sin saks på annen manns esker. Slikt ble det bråk av. Helge fikk så langt vi vet ikke bråk med noen. Bildene viser derimot gode gemyttelige kameratlag rundt og ved både hytter og telt hele vinteren 1929-30. De hadde sine domener. Hvor grensene for disse gikk, det var nok ganske godt kjent blandt de involverte.

Når det er sagt, så var de fem årene med studier frem til funnet av vinterkvarteret en utdannelse for oss. For min bror Peter og meg, innebar dette en langsomt, økende forståelse av den beskrivelsesteknikken Helge brukte i Pelsjegerliv. Etter funnet har vi gått gjennom forarbeidene om og om igjen, tatt for oss nye spørsmål og nye innfallsvinkler - alt for å bedre forstå det viktigste spørsmålet man bør stille seg i enhver reiseskildring: hvorfor nevner han akkurat dette? Har man skjønt hvorfor og hvordan Helge beskriver, så finner man lett Elgsjøen, hytta ved Bat Lake eller endog vinterkvarteret. Til og med for hytta til Fred og Helge, der Helge holdt til en kort tid på senåret 1929, kan man slå en sirkel på kartet og si: det er innenfor her!  Hva Jervvannet angår, så er det derimot en større utfordring idet beskrivelsene er svært få og ytterst sparsommelige. Likefullt: han har lagt igjen ankerpunkter både hardt tekstlig og mykt semantisk som atter peker mot et begrenset område og et begrenset antall vann. At det er en stykke reise dit fra vinterkvarteret, det er hevet over tvil.

Så, for å gå tilbake til det jeg begynte denne teksten med: det er sagt mangt og meget og Helge Ingstads beretninger fra egne reiser. Både Peters og min erfaring fra relativt lange studier av Pelsjegerliv, er at reiseskildringene så langt er fullt ut etterettelige og overraskende presise hva angår landemerker, tid og sted. Det bør samtidig understrekes at vår erfaring er knyttet til Pelsjegerliv. Om skildringene er like godt forankret i virkeligheten i senere bøker, det har vi ingen forutsetninger for å uttale oss om nå.

I den kommende tid vil jeg publisere noen av Helges reiseruter. Disse er "Fra Edmonton til Fort Resolution" og dernest "Ferden over Slavesjøen" Den førstnevnte kjenner de fleste, selv om enkelte detaljer og ikke minst selve det gamle jernbanekartet er noe mindre kjent. Det sistnevnte, "Ferden over Slavesjøen", er derimot ikke like kjent, selv om det ikke er vanskelig å plotte denne med Pelsjegerliv og et kart foran seg. Hva angår ferden inn til Elgsjøen, ferden til Thelons Kilder og senere Vinterkvarteret, så lar jeg dette ligge foreløpig. Veien til Vinterkvarteret vil uansett aldri bli publisert, men kun gis til Riksarkivet som datatillegg til Ingstad-arkivet under de samme restriksjoner som gjelder for arkivet for øvrig.