Vinteren 1949-50, 19 år etter at han forlot Fort Resolution og pelsjegerlivet blandt canadas indianere, greide ikke Helge å holde seg lenger. Visst hadde han vært sysselmann på Øst-Grønland, vært på jakt etter Geronimos tapte stamme i Sierra Madre og endatil fungert som sysselmannsfullmektig på Svalbard. Det hadde vært mange av de eventyr vi andre lengselsfullt bare drømmer om å få oppleve.

Flere av oss kjenner bøkene "Øst for den store bre", "Landet med de kalde kyster" og "Apacheindianerene" Bøker som alle er mettet av villmark, deilige historier og forførerske beretninger om land og folk i tider som ikke lenger er. Så, man skulle vel kanskje tro at en herre på snart femti år med en vakker, ung kone og en datter på seks helst kanskje ville la uro få være uro og snart slå seg til ro?

Slik var ikke Helge Ingstad. Fra Los Angeles, ved veis ende på familiens amerikatur sommeren 1949, tok han flyet mot nord. Visstnok hadde et gjensyn med Store Slavesjø og hans pelsjegeregne vært i tankene, men turen gikk til Alaska. I alaska endte han opp med et unikt funn. Han fant et folk oppe under det ytterste arktis som fremdeles levde slik de hadde levd i flere århundreder. Han fant Nunamiut-stammen - innlandsfolket; et eskimofolk som fremdeles fortalte forfedrenes historier ved bålet, sang de samme sanger og som fremdeles jaktet på villreinen som strømmet over viddene.

Unik bevarelse av kulturskatt som gikk til grunne

For Helge var vel dette på mange måter som å komme hjem igjen til sine gamle venner, villreineterene sønnafor Store Slavesjø? I en hel vinter, fra 1928-29, hadde han holdt seg med villreineterene. Det var den første gangen han kom tett innpå en opprinnelig og nesten ubesudlet urbefolkning. Jeg vil vel tro at det kanskje var der, den vinteren, han virkelig lærte seg å leve av og i villmarken slik mennesker har gjort i tusner av år. Han glemte dem aldri - og det var, skal vi forstå Pelsjegerliv, ikke med rent lite vemod og ettertanke han forlot dem i all hast utpå våren 1929. Hadde det ikke vært for et faretruende giftermål, kan hende historien med dette folket hadde blitt betydelig lengre?

Helge ble hos Nunamiutene vinteren over, deltok i deres daglige gjøremål, jakt og seremonier. I denne tiden tok han opp 141 sanger, skrev ned mange av deres muntlige historier og tok mange bilder. Han la ned et vesentlig og betydeningsfullt arbeide. Det skulle ikke gå mange årene etter Helge Ingstads besøk, før samfunnet ble konsumert av sivilisasjonen og kulturen, sangene og historiene gikk tapt. Helges arbeide, boken "Nunamiut - blandt Alaskas innlandseskimoer" og "Songs of the Nunamiut" (med CD) regnes som et ekstremt verdifullt bidrag til den historiske bevarelsen av Nunamiut-kulturen. Det han tok vare på, det gikk tapt i den lokale kulturen med sivilisasjonens inntog.

I 1988 overleverte Helge Ingstad hele sin Nunamiut film-, bilde- og båndopptaksamling til Simon Peaneak Memorial Museum v/kuratoren Grant Spearman.

Samtalen

I Benedicte Ingstads bok "Oppdagelsen" plukker hun frem igjen en samtale Helge hadde med sin venn Paneak. Paneak var kan hende det nærmeste man kunne komme en høvding - men han var det ikke, for Nunamiutenes styresett var "flat" og uten høvdinger og ledere. Paneak var derimot en godt likt og svært respektert mann. Samtalen som er plukket frem kan få enhver leser til å bli eftertenksom. Nunamiutene spurte om den hvite mann og hans byer. De hadde hørt om disse, men visste lite om dem. Hvordan kan man få et folk fra de endeløse hvite, folketomme, arktiske vidder til å se for seg en by med titusner av mennesker som vrimler rundt, handlende i bugnende butikker, stående på trikker som suser forbi og sittende i biler som krangler seg vei gjennom rundkjøringer og lyskryss omkranset av hus med mennesker i alle etasjer liketil skyene der oppe? Helge forsøkte. Det skapte forundring og tilsynelatende noe uforstående hoderysting.

Vi lar Benedicte fortelle fra sin bok.
Noter deg avslutningen.
Paneaks konklusjon er en ikke helt ukjent konklusjon - ei heller for oss.

(Sitat)
«Hvor mange kan det være i en slik by?» spurte en ung Nunamiutjeger da Helge hadde fortalt om de hvites byer i sør. «Mange fler enn det er villrein i fjellene», svarte Helge. Dette gjorde et visst inntrykk, for når villreinen var på det tetteste, var det som om den dekket landet så langt øyet kunne nå. «Men alle disse menneskene, hvorfor må de hele tiden haste frem og tilbake som du sier?» spurte Paneak. «Når de har det så travelt, er det fordi alle vil bli rike, det er det som er viktig for dem», svarte Helge. Paneak tenkte seg litt om før han fortsatte. «Om de tok det litt mer med ro, ble det vel ikke så stor forskjell. Ofte er det slik at når vi jakter, at vi har mest hell med oss når vi ikke maser, men bruker øynene godt.»

«Alle hvite er jo rike og har en masse ting», sa den unge jegeren.
«Det er mange fattige, så fattige at de ikke har noe å leve av», svarte Helge.
«Men de blir vel hjulpet av andre?»
«Nei»
«Men gjør de ikke som oss, at de deler med hverandre når det er noen som har det vanskelig?»
«Nei»

De så uforstående på ham, så fortsatte Paneak:

«Når de alltid har det så travelt der nede i byene, hvordan kan de da få tid til å ha det godt, sitte sammen og synge som vi gjør eller leke med barna?»
«Litt moro blir det nok, svarte Helge, men ofte er de nokså slitne etter arbeidet.»
«Og i en slik by bor de hele tiden?»
«Omtrent hele tiden».
«Men når husene er så høye og det er så mange av dem, hvordan kan de da se fjellene?»
«De ser ikke fjellene derfra.»

Det ble en lang pause og den som ikke kjente Paneak kunne trodd at han var ferdig med temaet. Men det var bare slik at han alltid tok seg tid til å gruble over et problem.

Omsider kom det langsomt: «Jeg har aldri sett en by, men etter det du forteller, må det være nokså vanskelig å bli lykkelig der.»

(Fra Benedicte Ingstads «Oppdagelsen» - en biografi om Helge og Anne Stine Ingstad)

Et cache i landsbyen ved Anaktuvuk-passet. Bildet er ikke tatt av Helge Ingstad, men er likefullt fra sommeren 1949. Dette var en av de aller siste opprinnelige bosetningene til Nunamiut-folket før folket og kulturen ble slukt av sivilisasjonen. Kort etter gikk sangene og historiene tapt. Takket være Helge Ingstad, som gjorde en anseelig mengde lydopptak, er mange sanger bevart for fremtiden.

:: Livet i Anaktuvuk Pass

Stumfilm om livet i Anaktuvuk Pass i 1950. Filmen er fra The North Slope Borough School District Collection, Alaska Film Archives (University of Alaska Fairbanks). Det er vinter i denne filmen - og det er 1950. Vi vet at Helge Ingstad ankom Anaktuvuk Pass og Nunamiutene med fly rundt 5. september 1949 og ble der vinteren over. Vi vet også at han tok en hel mengde film denne vinteren og at det så langt vi vet ikke var noen andre med kamera der (han var, så langt vi vet, den eneste utenforstående som bodde sammen med dem). "Simon Peaneak Memorial Museum" mottok gjennom kuratoren Grant Spearman fikk alle Helges filmer, bilder og lydbåndopptak fra vinteren 1949-50 i 1988. Dette museet er en del av The North Slope Borough. Det er derfor svært nærliggende å tro at denne filmen er tatt av Helge selv om den ikke er kreditert ham?

:: Children Ski at Anaktuvuk Pass

Stumfilm med barn som "går på ski" i Anaktuvuk Pass en gang mellom 1947-1957. Igjen - kan dette være en film Helge Ingstad tok vinteren 1947-50? Hvor fikk Nunamiutbarna ideen om ski fra? Eskimoene hadde ikke ski og kontakten med omverdenen var ytterst sparsom. På mange måter kan det virke litt drøyt å tro at en såvidt snever sport som nordisk skiløping som knapt var en sport å regne med internasjonalt, hadde slått ned som en bombe blant barna i Nunamiutgrenda som hverken hadde fjernsyn, radio, aviser eller permanent kommunikasjon med omverdenen? Vi vet at Helge Ingstad hadde med seg ski når han besøkte dem - og vi vet at han brukte dem og at Nunamiutene syntes det så spennende ut. Så, spørsmålet er: er det ikke en viss mulighet for at det var Helges skiløping i teigene rundt her som inspirerte dem til skiløperleken - og, ikke minst: kan det hende at det er Helge Ingstad som er fotografen? Tatt i betraktning at denne filmen ligger i de samme arkiver som Anaktuvuk-stumfilmen "Livet i Anaktuvuk Pass", er det nærliggende å tro det er nettopp Helge Ingstad som står bak kameraet?

:: Caribou Skinning by Raymond Paneak i Anaktuvuk Pass

Flåing av caribou utført av Raymond Paneak i Anaktuvuk Pass, Alaska. Raymond Paneak er muligens i slekt - kanskje barnebarn - av Simon Paneak, Helge Ingstads jaktkamerat fra den gang han besøkte Nunamiutene?