Edmonton i gamle dager

Den 7. november 1926 satte Helge Ingstad sine bein på det amerikanske kontinentet for første gang. Byen var Montreal i Canada. Han kjente ingen. Han visste ikke hvor han skulle. Han visste ikke hva han skulle. Det eneste han åpenbart visste - eller følte var riktig, var at han skulle videre.

Slik eventyret hadde brakt ham hit, slik skulle den transcanadiske jernbanen nå bringe ham videre innover landet - nærmere og nærmere sivilisasjonens utkant - nærmere og nærmere stedet som skulle fange hans oppmerksomhet og interesse og som deretter, fra første stund, komme til å forme ham og hans fremtid liketil hans død 75 år senere.

Stedet som stanset reisen var pionerbyen Edmonton; et vegkryss i hjertet av amerika hvor pelsjegere, inuiter og first nations fra tundraen i nord, gullgravere fra Alaska, flodskippere på Yukon og cowboys fra prærielandet møtte jernbane, handel og sivilisasjon. Han ble umiddelbart grepet av stedet.

"Her er byen hvor en mann kan komme bent inn fra villmarken, overgrodd med skjegg, iført mokasiner og med buksebaken lysende av lappverk, uten at et menneske vil snu seg på gaten og glo efter ham ..."

Dette fanget interessen hans.
Her begynte Helges eventyrlige reise.

Bakgrunn

Helges eventyrlige livsreise startet i canadas villmark, tok en tur innom Apache-indianerne og sysselmannsvirksomhet for norskokkupert Grønland og studier av isolerte Nunamiuter og fortsatte liketil de skjellsettende funnene av Leivsbuene på Newfoundland. Hva kanskje ikke alle tenker over, er at det hele begynte i Edmonton denne vinteren. Det var herfra og inn i de påfølgende årene i villmarka boken "Pelsjegerliv" ble skapt - de han møtte, det han lærte av dem og det han opplevde sammen med dem satte fotefaret for hvor veien skulle gå videre.

Likefullt, til tross for gleden og entusiasmen over å ha kommet dit han ville; til sivilisasjonens utkant hvor folket bestod av alle lag og var av alle klasser, næringer og ærender og at det endatil i landet innenfor, ja, der fantes hvite, fristende, ukjente flekker hvor kan hende ingen hvit mann før hadde gått, så gikk ikke tingene riktig helt hans vei den første vinteren. Den omtales ikke i "Pelsjegerliv" Han kom til Edmonton. Så gjennomfører han et litterært hopp i tiden og er plutselig på vei med kompasset pekende strakt nordover i halsende tempo mot et stort kryss på kartet: Store Slavesjø og hjertet av Nordlandet.

Hvor var han og hva gjorde han denne første vinteren? Dette var en ukjent historie liketil Bendicte Ingstad, Helges datter, for noen år siden åpnet dagbøkene og ga oss et innblikk i Helges liv vinteren 1926-27 i boken "Eventyret".

Helge traff en pelsjeger, en gammel fyllik ved navn John Sellie. Visstnok en rutinert pelsjeger med 22 års erfaring i sekken og en fangshytte lenger nordpå. Hans forrige makker hadde stukket av, så nå trengte han en ny. Helge skulle - om ikke bittert, så likefullt noe hardt og brutalt - erfare at det nok var gode grunner til at John Sellies makker hadde forduftet. De for nordover med tog og tok seg innover villmarken liketil de 10 dager senere stod foran en visstnok grei og respektabel fangsthytte ved et vann som het Bat Lake. Helge tenkte at nu begynte eventyret og at han hadde vært heldig som hadde fått seg en læremester! Men det ble ikke helt som Helge hadde sett for seg. John var ikke spesielt interessert i å lære bort noe som helst. I tillegg endret John på deres opprinnelige avtale fra Edmonton, hvilket medførte at mens John for vidt og bredt med hundespannet i villmarka, så måtte Helge nøye seg med korte jaktturer på ski rundt og ved hytta. Noen deling av utbytte var det ikke snakk om.

Helge Ingstad i døren på hytta ved Bat Lake.          Gjengitt med tillatelse fra Eirik Ingstad.          Fotograf: Kan hende John Sellie?

Skal vi tro historien og det faktum at Helge utelot hele oppholdet ved Bat Lake fra "Pelsjegerliv", så lærte neppe Helge voldsomt mye nytt om fangsmannsgjerningen den vinteren. Opptegnelser i dagboken om hans høyst ensomme julebord på hytta, vitner heller ikke om voldsom glede og begeistring. Jeg sitter, helt subjektivt, igjen med en følelse av at tiden ved Bat Lake, den måtte vel Helge trolig ha følt som et begredelig feilskjær omtrent fra første stund?

Han var skuffet, men ikke dårligere enn at han likefullt lot det stå til tre måneder ut i 1927.
Da brøt han opp og dro tilbake til Edmonton.

Hvilket rute brukte de til fangsthytta - og hvor er Bat Lake?

Da jeg fikk nyss om og selv leste Benedictes gjenfortelling av Helges første vinter i villmarken, ble jeg naturligvis nysgjerrig. Hvor var Bat Lake? Hvilket tog tok de? Hvor gikk banen? Etter at de gikk av toget, hvilken rute gikk de? Nysgjerrigheten var - og er - ustoppelig. Jeg måtte finne ut av det!

Fingrene løp over kartet. Google, Wikipedia og en serie kartverk ble lagt under lupen. En bakverk av navn og spor ble knadd og prøvesmakt. Smått om senn ble Bat Lake funnet. Likeså de stedene Benedicte skriver om. Togreisen derimot, den bød på problemer. Jernbanesporet hadde endret trase opp gjennom årene. Det ble å lete med lys og lykt på nettet, men ingen fullgode og komplette kart ble funnet. Stasjoner som fantes på det ene kartet var borte på det andre. Svinger som var der, var å ikke finne her. Takket være støtte fra en svært hjelpsom ansatt ved jernbanemuseet i Edmonton, kom selve sporet på plass og de fleste av stasjonene, selv om jeg for enkelte stoppesteders del måtte helt tilbake til de gamle Albertakartene fra Rand McNally and Company fra 1925 for å få plugget disse inn.

Så ble det å tegne banen på nytt fra grove skisser, sammenholde disse med flyfoto, Google Earth, bilder fra nett og lokale kilder for å langsomt plassere jernbanen i terrenget kilometer for kilometer. En jobb. Spennende. Utfordrende. Tidkrevende. Veldig gøy! I denne artikkelen kan du se grove utdrag fra de ferdige skissene for ruten Edmonton til Enilda (se under).

Veien fra stasjonen Helge og John gikk av liketil Bat Lake, var enda vanskeligere å nøste opp og plugge inn på kartet. Benedictes gjenfortelling bringer stedsnavn til torgs. De gamle rutene mellom disse stedene måtte finnes. De fleste ble raskt funnet, men overnattingssteder som "Moore" mellom Grouard Mission og Whitefish, nei, der måtte lokale, first-nation-krefter til for å bringe nedstøvd historie frem i lyset igjen. Likeledes gjaldt dette ruten fra Whitefish til Bat Lake. Kjente fremdeles noen til hvilke far de brukte i begynnelsen av forrige århundre? Det skulle vise seg at joda, gamle natives fra folkene rundt Whitefish kjente til disse.

Resultatene finner du her.
For første gang.
Helges rute fra Edmonton til Bat Lake.
 

Fra Edmonton til Enilda

j

Stasjonen "Indiana" står oppført i NARs stasjonsliste av 1931 - men selve lokaliseringen på kartet var ikke lett å finne hverken på nye eller eldre kart. Wikipedia og andre oppslagsverk ga heller ingen svar. Etter mye søk ble stasjonen likevel funnet på et av de gamle albertakartene fra Rand McNally and Company (1925), hvor den står - som forventet - oppført mellom stasjonene Driftpile og Arcadia, rett sønnafor dagens "Joussard"

Fra Enilda til Bat Lake

Et foreløpig kart over den ruten Helge Ingstad og John Sellie kan ha tatt fra jernbanestasjonen Enilda til Bat Lake via Grouard, Moore og Whitefish. Alle disse tre stedene ble det overnattet. I tillegg måtte de ganske sikkert overnatte minst en gang på strekningen Whitefish til Bat Lake. Ruten frem til et stykke før nord for Utikuma River, er jeg ganske trygg på.  Frem til Whitefish er det liten tvil om ruten som ble fulgt. Deretter følger vi veier som ble brukt og som er fortalt meg som "ferdselsveier" mot Bat Lake området av natives. Det siste stykket opp til Bat Lake derimot, det er ikke lett å tegne. Ingen kunne fortelle. Dagbøkene sa heller ingenting. Å si det er gjetning er nærliggende, men den siste delen av ruten er her tegnet inn som best er i de far og tråkk vi vet Hudsom Bay company bla brukte i sin ferd mellom handelsposten nord for Bat Lake (handelsposten ved Trout Lake) og handelsposten ved Whitefish.

Grouard Mission. Handelsposten. Den står der ennå som et minne om tidligere tider. Den gang Hudson Bay Company hadde stedet som fast stoppested. Fra den gang dette var selve knutepunktet for handelen med nord. I dag er det ikke mye å si om Grouard. Det er en plass som sloss for sitt liv med sine knappe 300 innbyggere.

Handelsposten Grouard / Grouard Mission

Hudson Bay handelsposten på bredden av elven som renner ut fra Buffalo Bay ved Grouard eller Grouard Mission. Tettstedet kunne i sin tid smykke seg med tittelen "The Capital of the North". Det fikk landsbystatus ("village") i 1909 og bystatus i 1912 og holdt da ca. 1000 innbyggere. Den gang var dette et sentralt knutepunkt for både settlers, handel og ferdsel til og fra nordlige områdene. Da jernbanen fra Edmonton mot Peace River ble lagt gjennom området i 1913-14, snudde derimot tidevannet: til tross for store protester ble linjen lagt ca 15 kilometer lenger syd - mao. utenom byen. Årsaken var at myr og sumplandet rundt Grouard ville by på store utfordringer samt at utfordringene med flom i området ble betraktet som altfor store. Så, jernbanen ble lagt til tryggere og tørrere lende og Grouard ble tvunget inn i bakevjen. Med det mistet Grouard sin posisjon som selve knutepunktet i regionen. Det meste av næringslivet og svært mange innbyggere flyttet til den nye jernbanebyen High Prairie.  Den 7. juni 1940 mistet Grouard sin bystatus og ble "degardrert" til landsby. Den 15 januar 1944 mistet den sin landsbystatus og ble inkorporert i Improvement District No. 764. I 1995 ble området Big Lakes County, bestående av Enilda, Grouard, Joussard, Faust og Kinoso oppgradert fra Improvement District til Municipal District I 2006 var innbyggertallet 322. I 2011 hadde det sunket til 303. . Ved siden av at Kapewe'no First Nation har sitt hovedkvarter på stedet, holder Northern Lakes College seg med en campus for studenter like ved. Da Helge for forbi i 1926, var nedturen for Grouard allerede godt i gang. Han levnet ikke stedet voldsomt mange ord i sine dagbøker. Så langt jeg kan se, fant heller ikke hans datter Benedicte Ingstad bryet verd å fortelle mer om stedet i sin bok "Eventyret"

Moore

Ifølge dagbøkene og Benedicte Ingstad, et handelssted en dagsmarsj nord-øst for Grouard Mission. Så langt jeg kan se, er dette midt i "bushen" og kan sannsynligvis mer sammenliknes med et overnattingssted med servering av ymse remedier til de reisende. Natives i Atikameg har ingen videre erindring av dette stedet, så spesielt betydningsfullt var det neppe. Ei heller for oss, for den sakens skyld. Helge kom, overnattet og dro videre.

Handelsposten Whitefish

Her overnattet Helge Ingstad og hans reisefølge i tre dager før de for videre. Denne handelsposten er nevnt i Hudsons Bays historie flere steder, og kan antakeligvis betraktes som et viktig knutepunkt til tross for at dette ikke vare rare stasjonen. Grouard kan antas å ha vært større og viktigere. I sammenhengen blir dette detaljer, og jeg har ikke gravd noe videre i dette materialet.

Handelsrutene mot nord fra den gang, i 1913, Grouard Mission kunne smykke seg med tittelen "The Capital of the North" med sine rundt 1000 innbyggere. Tidevannet skulle snu. I 1913-1914 ble jernbanen lagt utenom byen (15 km lenger syd) og tyngepunktet i regionen ble flyttet til den nye jernbanebyen, High Prairie. Siden den gang har Grouard blitt redusert fra by til landsby liketil et "utviklingsområde" med knappe 300 innbyggere.

Som jeg tidligere har lovet, vil jeg snart - eller senere - publisere en beskrivelse av Helge Ingstads reise videre. Han dro som kjent tilbake til Edmonton etter en sannsynligvis skuffende vinter ved Bat Lake. Deretter, i Edmonton, starter den egentlige historien. Den han skriver om i Pelsjegeriv. Hvor dro han? Hva var ruten? Jeg har spandert timer med kartene, snakket med gamle jernbanearbeidere i territoriet. Mange har lurt: hvor gikk reisen - og spesielt: hvor gikk reisen over Slavesjøen? Timer med arbeide med Helges etterlatte arkiver, lokale krefter og bilder fra nett tegner ruten. Den ER tegnet. Nå mangler bare artikkelen. Fra Edmonton til Elgsjøen (og deretter, til Vinterkvarteret og magiske Jervvannet? Vel, det blir liggende. Gjør som noen: finn det selv. Gjør deg verdig :)