De eneste publiserte beskrivelser av veien til og fra vinterkvarteret finner vi i Helge Ingstads bok "Pelsjegerliv", kapitlene "På egne veier", "Alene på tundraen" og "Slutt på eventyret".

I kapittelet "Alene på tundraen" finner vi i tillegg beskrivelser av teigen i og rundt vinterkvarteret, samt - viktig - beretninger om reiser han tok fra dette stedet ut til andre egne.  Verd å nevne er også enkeltstående, viktige tekster som novellen "Simlen", hvor man kan hente ut informasjon om enkelte himmelretninger, avstander og ikke minst beskrivelser av dalgropa som ikke er å finne i boken "Pelsjegerliv" 

Ut over dette finnes det ingenting tekstlig, bortsett fra et og annet upublisert, løsrevet kart eller notat i hans etterlatte papirer. Visstnok skulle dog Helges datter, Benedicte Ingstad, ha vært i besittelse av en veibeskrivelse gjort av Helge, men denne beskrivelsen har dessverre kommet bort oppigjennom årenes løp.

Helges etterlatte bildearkiv kan ikke forbigås i stillhet. En ting er de - om enn begrensede - tekstlige veibeskrivelsene. En annen ting er bildematerialet. En tekst kan være - og er det ofte hos Helge - en entusiastisk, subjektiv hyldest i kolørt, pur glede over tingene som ble opplevd, og er således preget av det. Bildene derimot, de kunne ikke Helge fargelegge med jublende paletter og spennende konturer. De er ekte - de er sanne - og er derfor til syvende og sist dommerne i det viktigste spørsmålet: er det her?

Det var der vi stod i 2008. Vi hadde en bok og et par noveller. Vi hadde noen små bilder. Vi hadde et dårlig kart over Canada. Vi skjønte og visste at veien frem til funn ville bli svært lang, for - i likhet med de flestes oppfatning - så fryktet vi at ja, dette ville bli vanskligere enn å finne den berømte nåla i høystakken. For tundraen bestod av mange høystakker - og tidens tann kunne ha tæret bort alle spor av håndfaste artifakter. I tillegg pekte beskrivelsene bare vagt i en retning, og der var det enda flere høystakker.

Så, vi bestemte oss for å prøve!

Våre matrielle krav

> Kart

Vi innså raskt at de kartene vi hadde tilgang til, være seg diverse atlas, internet eller endog bestilte papirkart fra det kanadiske kartverket, ikke var gode nok i vårt arbeide.

Flere av papirkartene hadde brukbar oppløsning og detaljering, men bar preg av ulik alder og kvalitet. Enkelte kartblad var heller ikke brukbare med mangelfull eller endog motstridende detaljering i overlappinger. For oss var gode kart ikke bare et behov: det var et absolutt krav.

Til vår store glede oppdaget vi at det kanadiske kartverket tilbød (ofte) nyere digitale kartutsnitt på nettet med høy oppløsning helt ned til 250 metereren. Det ble løsningen. Og slik gikk det til at vi tilbrakte noen måneder med å laste ned og lime inn hundremeter for hundremeter av kanadisk villmark i Photoshop liketil vi satt med et 1:25000 kart på 5 x 9 meter over hele regionen øst for Store Slavesjø. Det tok tid, men vi både så og følte verdien av dette når vi fikk papirversjonene av  kjempekartet tilbake fra trykk. Det var en arbeidsflate. Hele verden i Nordlandet var klart til å skribles på.

> Digitale arbeidsverktøy

Et bilde er ikke bare blott det bildet du ser på papiret eller skjemen. Et bilde har mer. Det har dybde. Det har konturer, skygger og spor man vanskelig - om enn over hodet - kan se med det blotte øyet.

Disse skjulte linjene og detaljene kan gi oss viktig informasjon som f.eks konturen av en åsrygg i det fjerne som det blotte øyet bare ser som en uthvitet snøføyke. For å "se"  dette må man enten ha mørkerom eller et digitalt arbeidsverktøy og en fullstendig oppblåst digital bildekopi. Som for kart og bilder innså vi at tilgang til gode digitale bildearbeidsverktøy også var et finne eller ikke finne.  Vi valgte den digitale arbeidsmåten og satte i gang med noe så enkelt som Photoshop styrt av en hånd som hadde litt greie på verktøyet og Eiriks overleverte bildemateriale. Det skulle vise seg at en kreativ hånd kunne vri de mest usynlige detaljer ut av bildene.
 

> Bilder

Liksom vi tidlig innså at vanlige kart ikke holdt i jobben som stod foran oss, innså vi også at hverken bildene i Pelsjegerliv eller de reduserte, digitale versjonene vi hadde fått av Eirik var tilstrekkelige. Som for kart, slo vi tidlig fast at behovet for gode og store bilder var et finne eller ikke finne; dette var de eneste uomtvistelige vitnesbyrdene som kunne knytte bånd fra Helges tid inn i vår tid.

Familien Ingstad er ikke vansklige å ha med å gjøre, så Eirik satte seg ned og begynte å plukke ut aktuelle bilder fra arkivet og lastet disse opp i sin fullstendige, voldsomme versjon på et felles fildelingssted. Eirik "tok i" og la ved flere bilder han ikke en gang kjente til om faktisk hadde relevanse for vinterkvarteret. Dette var svært heldig for oss, for det var blandt disse vi fant det aller viktigste bildet, nemlig "Oversiktsbildet".

Bildene vi fikk fra Eirik var tilstrekkelige og ble vår visuelle "sannhetsplattform" og dommerne i all vår søken og spekulering både ved skrivebordet og i felten.

> Boken

Det sier seg selv - men nevnes allikevel: til tross for kart, bilder og digitale arbeidsverktøy, så er det naturligvis ikke mulig å finne vinterkvarteret uten boka.

Boka er tilsynelatende vag og upresis, ja: men det er historien - den eneste beretningen om veien, stedet og livet til Helge vinteren 1929-30.

At den lå på nattbordet, i sekken og i fanget døgnet rundt, ja, det er ikke en overdrivelse. Boka var og er oppskriften.

Våre krav til sikker viten

Vi visste hele tiden at det arbeidet vi nedla ved skrivebordet aldri alene ville kunne bringe oss til sikker viten om hvor Helge Ingstad tilbrakte vinteren 1929-30. Sikker viten ville vi først kunne påstå i det øyeblikket vi faktisk stod i dalgropa og så at kartet stemte med beskrivelsene og motivene for bildene var funnet og dertil funnet uomtvistelige.

Vi vurderte det slik at om vi fant artifakter etter Helge eller ikke, så ville eventuelle funn kunne forsterke sannsynligheten, mens mangelfulle funn ikke like sterkt ville svekke sannsynligheten så lenge kart, topografi og bilder var i solid overenstemmelse med empirien. Hvorfor? Fordi tidens tann tærer, vinden blåser, regnet faller og Helge hadde ingen hytte eller flerårsleir der. En teiltleir setter ikke like dype spor som en tømmerhytte. Det ville således være mer sannsynlig at det var en særs begrenset mengde artifakter å finne, om enn noen, enn at dise stod stablet rundt i dalgropa og skrek etter vår oppmerksomhet?

Som kompensasjon på at vi ikke ville la mangelfulle funn av artifakter gjøre et funn mindre sannsynlig, besluttet vi til gjengjeld å heve kravet til eventuelle bildebevis.

Ankerpunkter

Å bruke bilder som passer inn i feltmotiv som bevis er naturligvis en utfordring når bildene er tatt på vinteren mens vi skulle gå der om sommeren. Trær, horisont, dalsøkk, stier, bekker og tjerr, alt forandrer seg i bredde, høyde og form og kan være nesten ugjenkjennelige fra den ene sesongen til den andre. Etter hundre år? Ja, alt fra skogbranner til global oppvarming, naturlig tilvekst og forvitrning har fått noen år på baken i løpet av den tiden.

Vi banket derfor fast at vi IKKE uten videre kunne bruke alle disse tingene i sannsynliggjøringen. Det eneste som kunne brukes, var spesielle, døde, uorganiske og relativt store objekter i terrenget som var gjenkjennelige hva enten det var vinter eller sommer og som det var usannsynlig at ville kunne flytte på seg eller forandres i løpet av 100 år uten ved naturkatastrofe eller flytting med maskin(er).

Vi kalte disse tidløse, monumentale signaturene for "ankerpunkter". Vi bestemte oss for at vi skulle finne minst fire slike ankerpunkter og at vi skulle ha minst ett ankerpunkt i hver himmelretning. Samlet skulle disse ankerpunktene bli til dalgropas egen, helt unike signatur - en signatur man umulig kunne finne andre steder - og slik gjøre det lett for oss å si: der vi finner disse ankerpunktene samtidig som bilder, kart og beretning stemmer uomtvistelig med "terrenget", der kunne vi si å ha sikker viten om at ja, dette er dalgropa.

Våre metodevalg

Skrivebordsjobben med å finne vinterkvarteret ble delt opp i to "fagområder" Peter Sverdrup Engelschiøn tok ansvaret for det tekstuelle i Pelsjegerliv og innsamling og sammenstilling av informasjon fra alle oppdrivelige, relevante kilder. Han tok ansvaret for å kverne og konsumere dette. Christian Sverdrup Engelschiøn tok ansvaret for arbeidet med kart, bilder og topografi og gjorde som Peter; han samlet inn all den informasjonen han kunne, kvernet og konsumerte det. De to fagområdene smeltet så regelmessig sammen i lange og mange timer over kartbord, bøker og tekster i uendelige dialoger. Det var først der når disse møttes og smeltet sammen, nettet snørte seg, landet formet seg og sitronskriften i Helges skrivegods begynte å piple ut.

Kart, bilder og metodisk tvil

Når vi så på kartet over tundraen og skjelte til Pelsjegerliv og bilder, skjønte vi at dette ville bli vanskelig. Det hender man bare kaster seg ut på dypt vann og gir seg i kast med oppgavene; hvor kan det være? Likner dette? Den bekken der ... sjøen der ... og slik ville hele tundraen brettet seg ut og vi ville endt opp med skogsteiger spredt ut over en rute på 100 x 100 kvadratkilometer eller mer. Vi innså begge at det ikke ville gå. Hvor skulle vi kaste oss ut fra - og hvilken sjø skulle vi kaste oss ut i? Saken var den at vi visste svært lite. Så, vi stilte oss spørsmålet: hva vet vi egentlig? Svaret kom ved å snu tankesettet på hodet: det eneste vi med en viss sikkerhet kunne si vi visste, var hvilke steder Helge med overveiende sannsynlighet IKKE oppholdt seg vinteren 1929-30. Slik ble en variant av Descartes "metodiske tvil" introdusert i kartstudiene. Vi innså at dette var rett metode hele veien til vi ikke lenger med rimelig tvil kunne forkaste en aktuell skogteig eller dalgrop. En slik dalgrop ville da fremstå som en kandidat til det kommende feltstudium. Denne metoden ble styrende for hele kartstudieprosessen.

Fortellingen stammer fra sanseinntrykk

Når vi la boken Pelsjegerliv på bordet for nok en gjennomlesing måtte vi innta en ny holdning. Ved tidligere gjennomlesinger hadde vi lest boken som en fascinerende historie med spennende mennesker, hendelser og naturskildringer. Vi - som de fleste - stilte sjeldent eller aldri spørsmål ved detaljenes ekthet, hendelsenes rekkefølge eller hvorvidt sledesporet faktisk gikk mot øst eller om det egentlig var mer sørøst? Sjangeren er uten tvil "dokumentarroman": det er en tekst basert på faktiske - men dog subjektivt oppfattede - hendelser hvor spenning og historie etableres med skjønnlitterære virkemidler når mennesker, samtaler, stemning og resonnementer skildres.
 

Vi så dette og stilte oss spørsmålet: hva er fiksjon og hva er virkelighet? Hva kan vi tro på og hva er åpenbart skjønnlitterær maling? Helge tegner sjeldent eller aldri tydelige linjer mellom virkeligheten og fiksjonen. I enkelte kapitler, som "Tundraens indianere" og enkelte andre passasjer, er linjene klare - men ingen av disse hadde spesiell relevanse for vinterkvarteret. Så, vi måtte ta et valg. Vi spurte oss selv: hva ville det være naturlig for Helge å male ut og hva ville det være naturlig for Helge å ikke male ut?

Det var helt klart sistnevnte kategori vi var ute etter å finne - og ved den kunne utvikle en "evne" til å finne andre sannheter som lå under og bak de mer skjønnliterrære passasjene.

Så, det første valget falt på å finne elementer i beretningen som med sannsynlighet var orginale sanseinntrykk av da først og fremst reelle gjenstander, steder og retninger. På denne måten kan vi igjen si at vi tok i bruk en variant av noen gamle filosofers teorier, nemlig den at opprinnelsen til forestilligen har uten unntak sitt opphav i virkelige sanseinntrykk (David Hume / John Locke). Da kunne vi stille spørsmålet: Indianernes Hvite Fjell? Klart det krydrer historien, men hvor fikk han sanseinntrykket fra? Han sa han kjørte mellom steinobelisker innimellom koniske sandhauger ved Jervvannet? Finnes det slike der ute på flate vidda? Igjen, det kryderer historien, men hvor fikk han sanseinntrykket fra? Disse små og få fyrtårnene i Pelsjegerliv fremstår som høyst matrielle og virkelige. Vi kunne ikke la være å tro at jo, disse måtte finnes. Sanseinntrykkene måtte komme fra tundraen. 

Å gå for påstanden om at alle forestillinger har sitt opphav i sanselige inntrykk var naturligvis vågalt. Men noe måtte vi velge å gjøre, ellers kunne vi bare brenne boka. Så følgende ble en styrende regel bak alle tekstuelle analyser: de ting Helge Ingstad beskrev, de fantes mens de hendelser Helge fortalte om, kunne godt være farlig nærme fiksjon og derfor ikke umiddelbart til å stole på (uten at vi under noen omstendighet vil påstå at hendelsene er usanne).

Fremgangsmåte

Vi var ganske sikre på at hverken Pelsjegerliv eller andre tekster, kartene eller bildene hver for seg selv kunne fortelle oss noe som helst sikkert om hvor Helge Ingstad hadde vinterkvarteret sitt vinteren 1929-30. Slik vi så det, lå litt av løsningen i tekstene, litt i bildene og litt i kartene. Disse kildene måtte smeltes sammen. Kun da ville vi kunne etablere en variant av ungdomsskolens krav til "tre tupler i planet" for påkrevd rimelig sannsynlighet: sannsynlig rute, teig og kart. Med dette som bakgrunn, fastlo vi følgende:

1. Vi måtte skaffe oss oversikt og kunnskap om absolutt alle tenkelige ruter Helge kunne tatt til vinterkvarteret høsten 1929 og tilbake til Slavesjøen våren 1930, og -
    
2. Vi måtte skaffe oss så mye kunnskap om vinterkvarteret og dets umiddelbare omgivelser at vi med relativt stor sikkerhet kunne skille mellom dalgroper det kunne være og dalgroper det ikke kunne være, og -
    
3. Vi måtte skaffe oss oversikt over alle kvalifiserte dalgroper i punkt 2 i de retninger rutene etter punkt 1 pekte på.

Når kunnskap om disse tre punktene var etablert, ville vi muligens sitte igjen med en begrenset mengde slederuter innenfor en håndgripelig kartrute med et begrenset antall aktuelle dalgroper. Disse dalgropene ville vi se nærmere på enda en gang. De vi ikke klart greide å elimere  gjennom ytterligere metodisk tvil, ville føres opp som "hotspot" og "kandidat til feltsøk"

Målsetninger og sluttprodukt

Målsetningen med skrivebordsjobben som skulle bli utført følger av valgt fremgangsmåte: å finne de dalgropene på vidda som i seg selv ikke kunne elimineres med bakgrunn i bilde- og kartstudier OG som var inkludert i de potensielle slederutene Helge med sannsynlighet kunne ha tatt.

Sluttproduktet av skrivebordsjobben skulle være et kartutsnitt som beskrev en såvidt begrenset del av tundraen at dette kunne utforskes i et feltsøk over et par uker, et sett behandlede bilder for sammenlikning av motiv(er) og et sett bilder og kartgrunnlag som beskrev våre utvalgte ankerpunkter.

Målsetningen i feltsøket var å ta seg til alle aktuelle dalgroper innenfor utplukket kartrute og sammenlikne bildemotiver, ankerpunkter, tekstuelle beskrivelser og undersøke eventuelle artifakter.

Sluttproduktet til feltsøket skulle innebære at vi hadde verifisert eller falsifisert samtlige aktuelle dalgroper som lå innenfor kartutsnittet og, hvis søkes skulle lykkes, med stor sikkerhet ha verifisert funn av den dalgropa Helge Ingstad hadde sitt vinterkvarter vinteren 1929-30.

Første skrivebordsjobb, 2008-2010

Den første skrivebordsjobben ble utført av Peter og Christian fra vinteren 2008 til forsommeren 2010.  Sluttproduktet våren 2010 var ikke 100% slik vi håpet på.

Årsaken var den at selv om vi hadde funnet og var ganske sikre på hans sannsynlige slederute både til- og fra vinterkvarteret ihhv 1929 og 1930, så var den likevel såvidt upresis at punktene på ruten konsekvent "pekte" i konisk form ut over vidda; dvs. at det aktuelle området ble så stort at vi ikke under noen omstendighet ville makte å utføre et grundig feltsøk av kortere varighet enn fire, fem eller seks uker.

Som en følge av dette tok vi et valg og delte teigen i to og gikk for den ene hvori vi hadde en særdeles interessant skogteig som vi ikke under noen omstendighet ønsket å unnlate å undersøke i første omgang.
 

En fascinerende oppdagelse: Den eldre mannen vi ser her, er sønnen til Helges venn, "Antoine" fra kapitellet "Ferden til Villreineternes land" i Pelsjegerliv (Fra The Gathering, 2010)

Første feltsøk, 2010

Første feltsøk ble utført av åtte mann fordelt på fire lag. Hvert lag fikk tildelt sin teig fra hovedbasen liketil Rally 3. Det skulle vise seg å bli en veldig tung jobb til tross for åpne vidder og tilsynelatende greie forhold.

I forkant av dette hadde vi vært så heldige å få lov til å besøke The Dene Che Nation Gathering øst i Slavesjøen. Dette kom som en overraskelse og var en hendelse initiert av den stolte First Nation jegeren George Marlowe og en av nordlandets dyktigste bushpiloter, Dean Carter (sønn av den allerede legendariske piloten Merlyn Carter). Vi landet øst i slavesjøen, la til land og ble tatt i mot av svært åpne og imøtekommende mennesker.

The Gathering er er en urgammel tradisjon blandt disse folkene. Det er en nesten mystisk samling som finner sted hver sommer med dans, sosialt samvær og rituelle handlinger. I tidligere tider ble også "tribute" delt ut. Det var den hvite manns betaling - stort $5 pr mann - som kompensasjon for rett til jakt, fiske og ressurser.

Normalt er disse samlingene stengt for utenforstående da dette er "hellige handlinger". Vi var heldige, ble invitert og fikk vår velsignelse av høvdingen og ikke minst en unik anledning til å vise frem bilder, kart og oversatte tekster til de eldre og få gode råd og henvisninger. Litt morsomt var de at de også fant Helges noter og sangtekster i Pelsjegerliv både morsomme og spennende. En eldre som satt godt innimellom reinskjøttet i tørketeltet mente endog å kjenne det igjen selv om vedkommende ikke kunne noter ... men, at bildene kom fra de teiger vi hadde plukket ut, nei, det var det ingen tvil om. "Dry Bone", den eldste av de eldste - selveste høvdingmoren - var ikke i tvil og pekte med skjelvende hånd på kartet og sa: "Jeg har vært der. De åsene finner man i det området. Det går mange moskus der."

Etter et fantastisk og nyttig møte med landets eget folk, ble vi fløyet inn på tundraen. Vel inne, og etter første marsj og de nevnte utfordringer, etablerte ekspedisjonen hovedbase inne på tundraen ved Rally 2 og la ny plan om å fortsette søket med utgangspunkt der.

Det var først en av de siste dagene inne på tundraen vi undersøkte den mest aktuelle teigen, Rally 3. Til vår glede fant vi både hogst og åpenbar gammel aktivitet i denne lungen inne på tundraen. Det overrasket ikke, for Peter hadde tidlig funnet ut at en av de eldre indianske ferdselsårene høyst sannsynlig hadde gått gjennom nettopp dette dalføret. Likefullt, vi konkluderte etter omstendelige undersøkelser motvillig at nei, Rally 3 var nok ikke vinterkvarteret til Helge Ingstad.

Andre skrivebordsjobb, 2010 - 2013

Peter og Christian gjenopptok skrivebordsjobbene ut over vinteren 2010/2011. Arbeidsmetodene var de samme. Fremgangsmåten var den samme. Målsetningene var de samme. Forskjellen var den at vi nå med stor sikkerhet kunne se bort fra 60 kvadratkilometer innenfor den kartruten vi var nesten helt sikre på at Helge hadde hatt sitt vinterkvarter og kunne vie vårt fokus til den andre delen av utplukket kartrute.

Som en følge av den omfattende jobben vi hadde gjort i 2008-2010 ble ikke den andre skrivebordsjobben like intensiv som den første. Nå dreide mye seg om å utvikle en god plan for det neste feltsøket. Alt aktuellt skulle med. Hver stein skulle vendes. Vi ønsket å stå med den vissheten etter turen at dersom vi ikke fant, så var det garantert ikke der!

Ved siden av planen med feltsøket ble det jobbet videre med andre bilder vi mottok fra Eirik. Det var oppløftende å notere at ingen av disse kom i opposisjon til det vi allerede hadde funnet ut - og det vi allerede visste. Nye bilder bare bekreftet og bygde oppunder etablert kunnskap. Det ga oss ytterligere blod på tann. Vi visste vi var på rett spor!

Andre feltsøk, 2013

Andre feltsøk ble utført av åtte mann. Denne gangen delte vi ikke gruppen opp i lag med egne teiger. Grunnen var den at antallet skogsteiger var begrenset og topografien slik at det syntes hensiktsløst å spre oss.

Ruten vi skulle gå var lang, så det ble etablert depot langt inne på vidda slik at vi kunne finne mat når ukene begynte å bli mange. Dernest la vi i vei etter en pinlig nøye plan som ga oss mulighet til å undersøke alle aktuelle skogsteiger. Blandt disse fant vi også Rally 3. Vi var i utgangspunktet overbeviste om at det ikke var der, men stedet er vakkert og tilgjengelig når vi tok en liten omvei. Vi la Rally 3 igjen under en rask lupe, men fant fort ut at nei, vi tok ikke feil sist. Rally 3 er en vakker plass, men det er ikke Helge Ingstads vinterkvarter.

Etter en lang marsj over flere dager kom gruppen omsider frem til et dalføre og en dalgrop som umiddelbart stemte med både kart, slederute, bilder og ankerpunkter. Dette var den aller siste aktuelle skogsteigen - den som lå lengst bort og var mest bortgjemt.

Der var det!

Sluttord

Dessverre inneholder ikke denne gjennomgangen noen håndfaste fakta eller henvisninger som konkret peker på de viktigste detaljene eller de konkrete retningene til vinterkvarteret. Denne teksten er kun en beretning om hvordan vi gjorde det, vår vei til funn, våre metoder, redskaper og valg.

Årsaken til unnlatelsen av detaljer, er ønsket fra Familien Ingstad om at Helges dalgrop får ligge i fred. Vi regner med at dersom du gjør som oss og gjennomfører ditt eget prosjekt med å finne vinterkvarteret, så har du en genuin interesse og ikke bare er en vanlig turist.

Vi håper at du som oss ikke ønsker at vinterkvarteret skal ende som Hytta ved Elgsjøen: at det suser folk inn og ut, camper og forbruker av ressursene i dette tundraens paradis. La det ligge. La det være - et skue slik det var og er - en fredelig, urørt dalgrop.

Vi vil takke familien Ingstad, og da spesielt
Eirik Ingstad, for all hjelp og assistanse
vi fikk i vårt arbeide.

Fra en en magisk natt i 2010, ved Wolf Creek i Snowdrift River. Peter, Bjørn Martin og Jan-Mauritz sitter stille og lytter. For rundt om i heia, like ved, der jamrer gamleulven seg i dype, lange drag. Til tross for skogbrannen som feide over her noen år tidligere, så var det mye liv. Man måtte bare lytte, se og være årvåken. Denne natten glemmer ingen av oss. Foto. Christian Sverdrup Engelschiøn, 2010.