| Gutta på Ingstad Creek Expedition 2010 hadde hatt en formening om hvor langt det var ut i ødemarka. Sånn rent tallmessig. Det å sitte i luftkanoen å seile over endeløse vidder for deretter å følge en tilsynelatende endeløs elv i østlig retning, det det ga oss likevel en ny følelse. For hvert minutt som gikk, bar det lenger og lenger ut - lenger og lenger vekk - så langt ut at telefoner "døde" og det ikke lenger var det ringeste spor av mennesker å se. Vi var spente. For dette var noe helt nytt. Flere av oss er på årlig reinsjakt vestafor Møsvatn. Andre sliter stadig ut skosåler på vei mot innbydende fjelltopper - år etter år - andre igjen er svært durkdrevne skogsfolk med tilsynelatende hele liv tilbrakt rundt bålet dypt inne i skogene. Likefullt. Dette var noe annet. | Det var tid for å lande et sted langsmed Snowdrift River. Det var var tid for å bli etterlatt. Det var underlig. En følelse samtlige delte. Det vi nå hadde, det var det vi hadde. Hverken mer eller mindre. Turens alvor seg innover oss; å være i villmarka var ikke lenger bare ord, men en realitet. I denne spisoden fra Ingstad Creek Expedition 2010 lander vi, setter leir og setter sammen våre kanoer for den videre ferd nedover Snowdrift River. | |