"Sommernat under den Grønlandske Kyst ca år 1000" Maleri av Carl Rasmussen (1875).

Da Otto Sverdrup gikk i land på Grønland i 1888 satte han nye, norske spor på gammelt, norsk land. De gamle sporene ble satt nesten 1000 år tidligere; den gangen nordmennene seilte over havet i vesterled - i flukt, nysgjerrighet eller på søken etter ledig land å slå seg ned på.

Oppdagelsen

En gang mellom år 876 og 932 kom den norske oppdageren Gunnbjørn Ulvsson kraftig ut av kurs i sterke stormer da han seilte fra Norge til Island. Ute på havet støtte han så på noen skjær som han kalte opp etter seg selv: Gunnbjarnarsker (Gunnbjørnskjær). Han fikk deretter korrigert kursen og seilte tilbake Island. Han fortalte om hendelsen - ryktet spredde seg; det fantes ukjent land der i vest! Først mye senere ble det klart at det sannsynligvis var Grønland Gunnbjørn hadde oppdaget.

At Gunnbjarnasker var noen øyer øst for Grønland, er det ingen tvil om, men hvor de faktisk er - eller var  - spekuleres det fremdeles i. Enkelte mener at de må ha ligget i nærheten av Tasiilaq/Ammassalik (Se: kart) rett ved østkysten, mens andre mener at det landet Gunnbjørn så vestenfor skjæret, kun var hildringen av Grønland og at han således befant seg "langt fra" selve øya. Hildringsteorien kan passe med andre posisjonsangivelser, som for eksempel den danske kapteinen Wilhelm August Graah som mente at de måtte ha ligget på 65ºN 30ºV, mens andre kilder hevder de lå på 69ºN 17ºV. Det er 260km fra Grønland til 65ºN 30ºV, mens det er 230 km fra land til 69ºN 17ºV. Det forutsettes her, hvis det er en hildring, at det var rolig vær, noe det kan ha vært når Gunnbjørn så den selv om han nylig hadde blitt kjørt ut av kurs på grunn av stormer. At han i rimelig tid greide å ordientere seg og sette rett kurs, bør tyde på at han fikk orientert seg fra en skyfri himmel - og at en hildring faktisk var mulig? For ordens skyld bør det nevnes at disse avstandene ikke er for store. Det er observert dokumenterte hildringer på flere hundre kilometers hold, så de forskjellige forslagene til posisjoner, er alle innafor. 

Ryktet om Gunnbjørnskjær fikk Snøbjørn Galte Holmsteinsson til å sette i vesterled. Flukten skyldtes at han var redd for å bli lyst fredløs etter et drap på Island. Året var rundt 978. Da de nærmet seg Grønland ble været dårlig, og de ble de slått i land i nærheten av Blåserfjorden ved dagens Tasiilaq (Se kart). Etter forliset måtte Snøbjørn reparere skipet. Det ville ta tid, så overvintring var åpenbart uunngåelig. I løpet av vinteren blusset det etterhvert opp kraftige stridigheter, og Snøbjørn med flere ble slått ihjel. De overlevende dro deretter til Hålogaland i Norge, før de søkte tilbake til Island.

Skal vi tro Landnåmabok, var Snøbjørn og hans menn de første europeere på Grønland, og således også de første europeere til å nå Nord-Amerika.

Spekulative refleksjoner:
Sett i lys av hvor Snøbjørn ettersigende gikk i land, virker det rart at han ikke dro i land betydelig lenger nord dersom Gunnbjørnskjær skulle ligge så langt rett nord for Island som teorien om 69ºN 17ºV indikerer. Han ville vel da lagt seg på en betydelig nordligere kurs enn han faktisk gjorde? Er det derimot korrekt med lokaliseringen 65ºN 30ºV, ligger Tasiilaq og Blåserfjorden vittelig kun 260 km i rett vestlig retning. Snøbjørn ville da mao seilt rett vest fra Island, ikke først nordover og deretter vestover i en relativt solid omvei? At han dro rett vest og rett på Grønland, virker nesten mer sannsynlig. Det enkle er ofte det rette. Jeg tror på det.

Eirik Raude

I 982, omtrent 50 år etter at Gunnbjørn så Grønland, satte nordmannen Eirik Raude (950-1003, født på Jæren, død på Grønland) ut fra Snæfjellsjøkelen på Island, og dro i vesterled mot landet Gunnbjørn hadde snakket om.

Eirik utforsket landet i tre år før han dro tilbake til Island og fortalte om et stort, ubebodd land i vest. Rundt år 985 fulgte 25 skip med Eirik Raude tilbake til Grønland. 14 eller 15 skip kom frem. De fant landet ubebodd; det var bare å ta for seg av teigene de slo seg ned på! Landet liknet de norske, vestlandske fjorder og var rikt på fisk og vilt. Eirik slo seg ned på Brattalid, langt sydvest på Grønland (Se kart)

Ifølge Íslendingabók fra 1120-årene fikk øya navnet "Grønland" av Eirik Raude for å lokke andre norrøne nybyggere dit. Selve ferden fra Island til Grønland, vet man lite om, men man vet noe mer om selve koloniseringen. Landnåmet tok i all hovedsak til to steder, i Austerbygd og Vesterbygd. I Vesterbygd ble det med tiden etablert 90 gårder, mens det i Austerbygd ble etablert 190 gårder. Det ble det aldri noen stor bosetning på Grønland etter dagens mål; i de følgende århundrene vokste de grønlandske bosetningene til rundt 280 gårder og 16 kirker. Anslag på antall innbyggere er alt fra 1500 til 3000 samtidig levende i Auster- og Vesterbygd. For meg fremstår 1500 som et noe lavt anslag (5-6 personer per gård, dvs gubbe + kjæring og 3-4 i ormeyngelet) At det er et sted nærmere 3000 og dermed 10-11per gard, høres mer fornuftig ut (gubbe + kjæring, 5 i ormeyngelet og 3 gardshjelpere av ymse slag) Gardene var naturligvis forskjellige. Noen var få. Andre var mange flere.

I den tidligste perioden av de norrønes liv på Grønland, var det gode forbindelser tilbake til Island og Norge. Det var livlig handel, og grønlendingene - som den gang ikke møtte inutiter på sine ferder - levde godt av fiske og husdyrhold lokalt, og dro på lengre jaktferder nordover til Nordsetur for å jakte hvalross, sel og isbjørn for bla eksport av skinn tilbake til Europa. At de også senere dro til Markland (Labrador i Canada) for å både handle med lokalbefolkningen, jakte og hente tømmer, er ganske sannsynlig.

Ut over 1200-tallet ble det færre skipsanløp til Grønland fra Norge og Island. Den nordlige halvkule befant seg i en varm periode ("Den varme perioden i middelalderen") som på sitt varmeste strakk seg fra år 950 til 1250, så dette var neppe årsaken til reduksjonen. I årene 1050-1350 (Høymiddelalderen) ble feks Norge samlet gjennom en kombinasjon av kristning og statsbygging. I denne perioden ble kongedømmets institusjoner kraftig utbygget, og Norge hadde sterke konger som Håkon IV Håkonsson og Magnus Lagabøte til å regjere i Norge i store deler av århundret. I 1261 ble Grønland frivillig en del av det Norge kongedømmet, og kongen sikret seg kontroll over handelen med Grønland. Tidligere, i år 1124, ble det grønlandske bispesetet Garder opprettet. Dette igjen ble innlemmet i den norske kirkeprovins under erkebiskopen i Nidaros i år 1153. Så årsaken til hvorfor antallet anløp minsket i denne perioden, er ikke umiddelbart lett å se. Grøland synes likevel å ha vært selvforsynt til langt inn på 1300-tallet. Eksempelvis nevnes tømmerlaster fra fra Markland så sent som i 1362 i Skålholt-annalene. Skipet hadde, så langt vi vet, drevet ut av kurs fra Markland og havnet på Island og er vel et vitnesbyrd om at det var folk på Grønland så sent som i siste halvdel av 1300-tallet.

Rundt år 1300 ble all skipstrafikk mellom Grønland og Norge/Island mer eller mindre strupet; en betydelig klimaforværring gjorde det svært vanskelig å opprettholde handelen. Med den første bølgen av Svartedauen i 1349-50, og en vedvarende retur av pesten de neste 10 årene i Norge, var det slutt - og da ikke bare slutt på handelen med Grønland, men også slutt på den nær 1000-årige veksten av det norske riket. Med Svartedauen kom Noregsveldet til sin ende. Det var slutt.

Les mer om koloniseringen av Grønland her: Eirik Raudes kolonisering av Grønland

Leiv Eiriksson

Leiv Eiriksson ble trolig født på Island i på slutten av 970 tallet i nærheten - eller på - moren Tjodhilds familiegård på Haukadal/Haukadlur på Island. Faren var Eirik Raude. Eirik dro i vesterferd mot Grønland først i 982, og deretter i 985. Tjodhild og sønnen Leiv var sannsynligvis med på denne andre ferden, den som kom til å bli den første koloniseringen av Grønland. Eiriks familie slo seg ned  på det nye høvdingssetet Brattalid ved Eiriksfjord på sydvestlige Grønland. Siste gang Leiv nevnes i sagaene var året blitt 1019, og han var antakeligvis død før 1025. I det året forteller Fostbrødrenes saga at sønnen Torkell var blitt høvding på Brattalid i Eiriksfjord.

I likhet med sin far, kom Leiv Eiriksson til å skrive sitt navn inn i historien. Beretningene er dog forskjellige. To sagaer beretter om Leivs store bedrift; oppdagelsen av det amerikanske fastlandet. Disse er Eirik Raudes saga (sannsynligvis skrevet på 1200-tallet) og Grønlendingenes saga (skrevet rundt 1200, og gjengitt i Flateyjatbok fra rundt 1390) Litt mindre kjent er det at Leiv var en av de som brakte kristendommen til Grønland. I året 999 forteller Eirik Raudes saga at Leiv Eiriksson seilte til Norge og ble hirdmann for Olav Trygvasson. Han lot seg døpe, og fikk i oppdrag å innføre kristendommen på Grønland. Faren lot seg ikke omvende, men det gjorde derimot moren. Hun lot seg døpe, og bygget deretter Tjodhilds Kirke på gården Brattalid, den første kirken ikke bare på Grønland, men også den første kirken på den vestlige halvkule.

I 1961 oppdaget en grønlender noen kirkeruiner et kort stykke fra Brattalid som Helge Ingstad mente at måtte være Tjodhilds kirke. Det ble senere gjennomført arkeologiske utgravinger på 60-tallet av danske arkeologer med påfølgende datering av skjeletter fra gravene. Dateringene indikerte at kirken ble bygget på slutten av 900-tallet. Kirken var liten, sannsynligvis ikke større enn 2 x 3,5 meter, og bygd i torv. Senere funn på stedet gjør det derimot mer usikkert om det er Tjodhilds kirke siden det er funnet rester av en gård som ligger nærmere kirken enn Brattalid. Så langt jeg vet, så står saken fremdeles der idag.

Fra norsk storhetstid som oppdagere: Christian Krohg - Leiv Eirikson oppdager Amerika - NG.M.00558 - National Museum of Art, Architecture and Design

Sjøveien fra Brattalid til Vinland, via Helluland og Markland.

Vinlandsferdene

I likhet med oppdagelsen av Grønland, ble sannsynligvis også det nordamerikanske fastlandet oppdaget som en følge av at en eller annen sjøfarer kom ut for en storm og ble sendt fullstendig ut av kurs. I Eirik Raudes saga fortelles det at Leif Eiriksson kom ut av kurs på vei hjem til Grønland i 999, og oppdaget et land med selvsådde hveteåkre og vintrær. I Grønlendingenes saga fortelles det derimot at Leivs oppdagelse av nordamerika var et resultat av en godt planlagt ekspedisjon. Blandt forskere festes det visttnok mest lit til beretningen i Grønlendingesagaen, men tro meg: derom har det vært tvist svært lenge, og enighet har ikke oppstått.

Om det er Grønlendingenes saga eller Eirik Raudes saga som beretter den sanne historien, kan ikke jeg vurdere. Forskjellene i sagaene er på et detaljert nivå, og ikke på overordnet nivå. I denne sammenhengen tenker jeg litt det at Eirik Raudes saga ble skrevet tidligere enn Grønlendingenes saga. Den ble skrevet i sagaskriviningens gullalder, mens Grønlendingenes saga ble skrevet når tradisjonen var i forfall. Det var et par århundrer mellom nedtegnelsene. Jeg tror dette har betydning, dog uten at dette avskriver Grønlendingenes saga som kilde. Her vil jeg uansett ikke gå ned i detaljer, så begge sagaer tas som gode kilder på "mitt nivå" Mer om dette? Les her!

I årrt 986 ble den islandske handelsmannen Bjarne Herjolfsson drevet ut av kurs i en nordastorm på en reise til Grønland. Da dette stod på, oppdaget han ukjent land først sør og deretter vest for Grønland. Han gikk ikke i land noe sted. Han seilte nordover, og et sted ved Baffin Island fikk han satt kurs i østerled mot Grønland og returnerte så til sleksgården Herjolfsnes. Under et opphold på høvdingssetet Brattalid kom han til å fortelle om stormen og det han hadde sett, hvorpå Leif kjøpte et av Bjarnes havgående skip og begynte å planlegge for en ferd til dette nye landet.

Ekspedisjonen la ut i år 1000. Den bestod av 35 mann. Opprinnelig vat det meningen at hans far Eirik Raude skulle være med, men han ble utsatt for et uhell rett før. Det var et dårlig varsel, mente Eirik: det var åpenbart ikke meningen at han skulle finne flere land enn det de allerede bodde i. Så Eirik ble hjemme.

Da Leiv dro avgårdre, dro han motsatt vei av den Bjarne Herjolfsson hadde kommet. Så, han stakk nordover. Kystene kan hende var kjente de første 1000 kilometrene, for dette var ruten til grønlendingenes nordlige jaktområder ved Bjarneyjar ("Bjørneøyene") og Nordsetur. Jeg har dessverre ikke fått fatt i informasjon om disse områdene var tatt i bruk rundt år 1000, men vi vet av sagaene at det allerede tidlig i grønlendingenes tid ble hentet inn hvalrosstenner og isbjørnskinn - og endog levende isbjørn - som ble eksportert til Europa. Så at ruten var seilbar, det er klart - og jeg tenker at store deler av ruten nordover var kjent fra før.

Ferden 

Turen gikk nordover fra Brattalid i Austerbygd, via Vesterbygd til Bjarneyjar ("Bjørneøyene") hvor de sannsynligvis bunkret tran til brensel og veidet før den videre ferd. Så brukte de to døgn med bør fra nord på å krysse Baffinbukta og ankom sannsynligvis dagens Cape Aston (Se: kart) Deretter rodde langsmed kysten sydover før steg i land på Baffin Island. Landet hadde jøkler, var islagt og det var flere svære, flate steinheller der -  noen så store at to menn kunne ligge på rygg, hæl mot hæl oppå dem, forteller Eirik Raudes saga. Så Leiv kalte landet Helluland ("Helle-land") Ut over det var mye (polar/arktisk) rev der, fant de visstnok lite av interesse, så de strøk sydover langsmed kysten etter rekognoseringen.

Etter to dagers seilas fra "Helluland" med bør ifra nord, kom de til et flatt og skogskledd land Leiv kalte "Markland" Dette var sannsynligvis Labrador-halvøya. Merk at dagens treeline (skogens nordlige grense) idag går et sted rett syd for Labradors nordligste punkt. Se kart) Tatt i betraktning at Hellunland var full av Jøkler, så tenker jeg at treeline også rundt år 1000 gikk et sted i de egne. Dette svekker teorien om at Helluland var dagens Labrador og at Markland var dagens Newfoundland, slik enkelte teorier hevder. Saken er den at i lys av de klimatiske forholdene ("Den varme perioden i middelalderen") er det usannsynlig med jøkler på Labrador den gangen. 

Beretninger i sagaen sannsynliggjør at de norrøne oppdagerene møtte urfolk fra Dorsetkulturen på Baffin Island / Helluland. Disse urfolkene ble i sagaen omtalt som "skrælingar" Dette var en betegnelse som kom til å bli brukt om alle urbefolkningene i nordamerika i sagaene, hva enn det dreide seg om folk av Dorsetkulturen, First Nations eller senere inuiter. Man vet ikke konkret hva "skræling" betyr, men jamfør sagaene, var det sannsynligvis ikke spesielt flatterende. Enkelte hevder at det betød noe slikt som "veik stakkar". Historikere antar ikke at noen av møtene hadde større kulturelle innvirkninger på noen av kulturene, men at det var kontakt - og utveksling av varer - er sannsynliggjort. Da Patricia Sutherland fant garn av norrønt opphav i lokale museer på Baffin Island, begynte hun å undersøke mulighetene for norrøn tilstedeværelse på Baffin Island nærmere. I 2012 oppdaget hun og hennes team flere gjenstander, som verktøy, spiker og Dorsetutskjæringer med europeiske trekk. Dette mener hun ikke bare indikerer norrøn tilstedeværelse på øya, men sannsynligvis også etablerte handelsforhold med urfolket på øya - og da sannsynligvis først Dorsetkulturen og senere Inuitene. Idag anses hennes teori om en norrøn leir på Baffinøya for handel, som sannsynlig, skal vi tro Professor i Arkeologi, James Tuck (Memorial University). Personlig har jeg en magefølelse for at dette dreier seg om en "leir" for både handel og jakt; tross alt: Grønland lå "rett over fjorden" (340 km på det korteste) Var Helluland faktisk en del av Nordseter, altså grønlendingenes nordlige jaktområder hvor de hentet ut hvalrosstenner og isbjørnskinn for eksport til Europa? Definitivt ikke usannsynlig.

En litt interessant opplysning vedrørende Nordsetur, er at øya/området man antar Nordsetur lå, idag heter "Upernavik" og betyr "vårstedet" og indikerer at det var her man begynte fisket når isen brøt opp om våren. Med tanke på jakt, kan dette kanskje fortelle noe om adkomstmulighetene til området fra syd tidlig på våren? At det var hit og ikke lenger grønlendingene kunne seile nordover for å rekke å sanke hvalrosstenner, isbjørnskinn og annet før de måtte sette sydover for å rekke handelsskipet fra Norge om sommeren? Dette vet jeg intet om, men spekulasjonene er likevel velsmakende. Bosetningen Upernavik ble etablert i 1772, mao kun noen hundreår etter at de norrøne jaktet der for siste gang.

Markland, eller Labrador, var uten beitemarker, men svært rikt på skog. Et viktig ankerpunkt i beretningene herfra i sagaene, er beskrivelsen av bla en enorm sandstrand som nær strakk seg fra horisont til horisont. Stranden ble kalt Furðustrandir (=de underlige eller merkelige strendene) i sagaene, og er godt og vel 35 kilometer lang.  Helge Ingstad vektla spesielt denne beretningen, for en slik strand ville uten tvil være topografisk viktig: et funn ville være som en kompassnål å følge i seileasopptegnelsene. I tillegg til selve stranden og skogen rundt, forteller sagaene at det skal være et nes som stikker ut fra standen. I sagaene omtales dette som "Kjalarnes" (=Kjølsnes) Dette mente Helge Ingstad også at ville være et viktig ankerpunkt å henge seilasbeskrivelsene på. Selve navnets betydning er forskerene relativt enige om, men hvorfor det heter så, er det mer uenighet om. Skal vi tro enkelte beretninger skyldes navnet at det ble funnet en skipskjøl der. Andre beretninger forteller at det skyldes nesets utforming som liknet en skipskjøl. Sistnevnte kan bekreftes fra bilder idag; neset kan minne om en skipskjøl. Idag heter "Kjalarnes" sannsynligvis Cape Porcupine, se kart.

Ekspedisjonen for videre sydover, og etterhvert åpnet det seg en fjord med sterke strømmer. Den kalte de "Straumsfjorden" På styrbord side hadde de fastlandet. På babord side fikk de opp en øy, hvorom det var sterke havstrømmer. Øya kalte de Straumsøy. Der gikk Leiv i land. Der bygde han "Leivsbuene", de som Ingstad sannsynligvis fant nesten 1000 år senere.

Vinland

Hvor langt syd Leiv Eiriksson egentlig kom, er usikkert. Eirik Raudes saga forteller at hans sønn Leiv fant vintrær og selvsådde hveteåkre. Er dette tilfellet, må Leiv Eiriksson ha kommet liketil sydkystene av Saint Lawrence bukten som skiller New Brunswick (= sannsynligvis "Hop" i sagaene), Nova Scotia og Newfoundland. Tatt i betraktning avstandene han allerede hadde seilt, like fra Austerbygd til L'Anse aux Meadows på Newfoundland, så var seilaset videre til Saint Lawrence-bukta neppe noen stor utfordring? Der er det nemlig både vintrær og hveteåkre, hvilket det definitivt hverken har vært eller er idag på Newfoundland.

Med tanke på funnene av norrøne bosetninger på L'Ance aux Meadows, er det ikke vanskelig å begynne å leke med tanken om at disse bosetningene kun var mellomstasjoner eller støttepunkter på ferden sydover til det egentlige Vinland? Dette mener arkeologen Birgitta Wallace fra Parks of Canada kan ha vært tilfellet. Utfordringen - foreløpig - er dog den at det ikke er gjort et eneste funn etter norrøne i Amerika andre steder enn på Newfoundland. Det finnes altså ingen holdepunkter idag for videre seilas i sønderled. Likefullt, i den noe senere beretningen om Torfinn Karlsevne - en islandsk handelsmann som muligens planla å etablere en koloni i det nye landet - berettes det om reiser og opplevelser der i vest som utvilsomt må ha funnet sted sør for dagens anerkjente Vinland. Vi snakker da Nova Scotia, New Brunswick ("Hop") og kan hende helt inn i Maine.

I Eirik Raudes saga beskrives landnåmet til Tofinn Karslevne, og har flere interessante beretninger. Nåmet bestod av 3 skip opg 160 personer. Han bragte med seg kona, og sønnen Snorre Torfinnsson ble det første europeiske barnet født i amerika, skal vi tro sagaen. Om sommeren gjennomførste de oppdagelsesreiser til New Brunswick ("Hop") Det var visstnok da, og først da, de norrøne fant vintrær og selvsådde hveteåkre. I lys av at kvad og beretninger ble overlevert fra generasjon til generasjon i tale, ser jeg her helt klart muligheter for forvekslinger som kan lede til at vin er vindruer i stedet for Ingstads konklusjon om at det var engmarker? Tvisten, eller uenigheten, er dog absolutt aktiv og relevant, og den vil vedvare liketil det er gjort funn etter norrøne i teiger hvor vindruer faktisk kan vokse?

I beretningene om Karsevne får vi også innsikt i møtet med "skrælingene", dvs de fremmede folkene de norrøne møtte, være seg alt fra Dorseth-, Thule, Inuiter eller First Nations. Beretningene fra Amerika forteller om vold og kamper, og kan forklare hvorfor det ble vanskelig for de norrøne å etablere faste og varige kolonier der i vest: landet var allerede bebodd, og de som bodde der, var ikke nødvendigvis like innstillte på at de norrøne skulle få ta seg til rette i landet deres. Selv om man ikke har funnet andre norrøne bosetninger enn de som er funnet ved L'Anse aux Meadows, betyr ikke dette at de ikke dro videre sydover. Beretningene fra Karlsevne indikerer det - men det er ikke gjort noen funn av noe slag. Enn så lenge, så står saken der: de norrøne etablerte en bosetning på rundt 100 mennesker i 3-13 år nord på Newfoundland. Det er alt.

Vedrørende betydningen av navnet "Vinland", er det delte meninger. Å tenke at Leiv Eiriksson dro helt til sydbreddene av Saint Lawrencebukta og fant vintrær og selvsådde hveteåkre, virker besnærende, men er det for lettvint? Helge Ingstad mente det. Han var av den oppfatning at navnet "Vinland" kommer av det norrøne ordet "vin", som betyr naturlig eng, beitemark eller gressbakke. Tilsvarende vin-navn fra gammel tid  finner vi i Bergen, som kommer av "Bjørgvin" ("Bruvin") som igjen betyr "broa ved enga" Årsaken til at man opp gjennom historien knyttet navnet til vindruer, skyldes en misforståelse - eller feiloversettelse - i de eldste skriftlige kildestedet som skriver seg fra Adam av Bremen, datert ca 1070,  mente Helge Ingstad. Idag har Ingstads tolkning mer eller mindre vunnet frem i Norge, mens bla en av de virkelig store klassikerene innen norrøn filologi, islendingen Magnus Magnusson, stiller seg kritisk til tolkningen "vin" i betydningen "gress, grønne bakker, rikt beite" I likhet med flere, kan jeg se muligheten for at "vin" her faktisk peker på vinduer, og at det faktisk kan være sant at Vinland lå lenger syd. I så fall både kan og må man stille det samme spørsmålet til Bergen og Bjørgvin. Betyr også "vin" der "vindruer", eller betyr det nettopp gressbakke, eng eller beitemark? 

Jeg tenker at enn så lenge det ikke er gjort andre funn av norrøne bosetninger enn nettopp på Newfoundland, så ligger min odds hos Helge Ingstad. Med letthet forklarer han navnet Vinland: der er det gressbakker, eng og beitemark. Navnet er i tråd med førkristen, norrøn navnetradisjon, jamfør Bergen/Bjørgvin, Grini/Granvin, Bryn/Bruvin, Røn/Rovin, Dølve/Dalvin eller Dæli/Dalvin. Enkelt og greit. Vitenskapsteorien trygler og ber oss om å velge det: velg å jobbe videre med det som er enklest, som har størst forklaringskraft. Helges tokning har størst forklaringskraft per idag, mener jeg. Vinland var "englandet" Newfoundland, for der ER det enger og gressbakker OG det er funnet norrøne tufter og absolutt alle seilingsanvisningene og de topografiske beskrivelsene i sagaene peker på den øya. I dette finner jeg at alle de tre vitenskapsteoretiske kravene formaliseringsevne, forklaringskraft og predikasjonskraft er innfridd. Jeg kan ikke se at tolkningen vin = vintrær innfrir alle disse kravene enn så lenge det IKKE er funnet et eneste spor av norrøn bosetning i de områdene hvor det faktisk vokser vintrær i Amerika. Da peker tolkningen på noe ingen har funnet til tross for iherdig, og sikkert stadig pågående leting. Frem til funn, så vinner Helge Ingstads tolkning hos meg: Vinland var Newfoundland.

De siste sporene

De siste sikre spor etter den norrøne befolkningen på Grønland, daterer seg til et bryllup i Hvalsey kirke i 1409 (Bilde til høyre). De som giftet seg var islendinger, så bryllupet var kjent på Island. Dette er det siste man hører fra Grønland før det ble helt stille i nesten 300 år. Kirkeklokkene i bronse som hadde sunget, ble senere brutt i stykker til små amuletter som er gjenfunnet på Inuit-boplasser rundt hele Grønlandskysten.

Om lag 300 år senere, i 1721, kom Hans Egede ("Grønlands apostel") til Grønland. Han møtte inuitene, men de visste ikke stort om "Langskjeggene", som var deres navn på europeerne. De viste han derimot ruinene av der de hadde bodd, og Egede gjennomførte Grønlands første arkeologiske utgraving foran alteret i Hvalsey kirke. Inuitene Egede møtte, tilhørte Thule-kulturen som innvandret til Grønland på 1200-1300 tallet. At disse støtte på norrøne i sin tid, er nok sannsynlig. En av underfundighetene som tyder på det, er at de gjerne skar ut trefigurer hvor den europeiske klesdrakten var lett gjenkjennelig.

I 1921 gjorde Poul Nørlund utgravinger av en norrøn kirkegård ved Herjolfsnes (Ikagait) se kart her. Han fant særdeles godt bevarte skjeletter og klær. Det interessante her er at klærne var etter europeiske mote, noe som indikerer at grønlenderne må ha hatt kontakt med Europa frem til år 1400. Ut over det røpet skjelettene både underernæring og andre skavanker. Senere har man kommet frem til at nei, de var ikke mer underernærte enn folk flest var i Norge og Danmark på den tiden. Skavankene derimot, de kan ha skyldtes innavl - noe som også kan ha vært en direkte årsak til grønlendingenes undergang?

Eksakt årsaken til at grønlendingene forsvant, er fremdeles en gåte. Noen hevder innavl. Andre hevder at de ble tatt til fange og solgt som slaver av pirater. Andre igjen hevder de utvandret til amerika fordi forholdene ble vanskelige. Hva som er svaret, får vi aldri vite -- eller så ligger det under bakken i amerika som ikke ennå oppdagete tufter.

Hva som er sikkert, er at det kom et klimaskifte som gjorde livsvilkårene på Grønland vanskeligere. Mens man i de tidlige årene hadde kunnet basere kostholdet på kombinasjoner av veidet fangst, fisk og det man dyrket, skal visstnok kostholdet med hundreårene ha dreid seg mot mer og mer veidet mat. Med klimaskiftet trakk isen mellom Grønland og Amerika sydover. Dette gjorde at Inuitene også trakk sørover. Kan hende det ble konkurranse om matfatet? En annen særs viktig ting er at grønlendingene holdt sau. Med sau blir gresset tygd helt ned til bakken. Dette åpner for erosjon. Med erosjon blir det mindre av både beitemark og dyrkbar mark. Fenomenet er kjent på Grønland idag, og det er grunnen til at grønlendingene idag gjerne gjerder inn de små skogsteigene som finnes - gjerne enkle trær til og med - for å unngå at disse forsvinner. Nedbeitet mark har ofte en tendens til å ødelegges og miste sin evne til å produsere grøde. Om enn ikke dette er den eneste årsaken, kan dette sammen med kaldere klima og trykk fra inuitene, samlet være årsaken til at grønlendingene forsvant? For borte ble de. Det vet vi.

Norge mister Grønland

Stormakten, Noregsveldet, begynte med Harald Hårfagre rundt 875, kulminerte under Håkon Håkonsson (1217-1264) med en leidangsflåte som langt overgikk det meste av samtidens flåter i verden, sprakk opp under Magnus 7. Eiriksson (1319 til 1374) og kollapset fullstendig med Svartedauen (1348-50) og Håkon VI Magnussons død i 1380. Fra 1261 var Grønland et norsk skattland. Med Kalmarunionen (1389-1521) og norges påfølgende tilstand som vasallstat under Danmark fra 1536 til 1814 - hvor landet hverken hadde eget riksstyre eller suverenitet - gled Grønland over i danske hender. Med Kieltraktaten og unionsoppløsningen i 1814, mistet Norge Færøyene, Island og Grønland. Disse gikk videre i historien som danske kolonier fra 1814. Norge mistet Grønland.

I 1814 hadde det norske folk - og den norske nasjon - ligget med brukket rygg under dansk jernhæl i flere hundre år. Danskene hadde jamt og trutt plyndret og undertrykket det norske folk og vandalisert deres nasjonale helligdommer likefra 1500-tallet. Med 1814 gikk Norge fra å være en del av utbytterstaten Danmark, til å være i union med Sverige. Det var bedre - og mer lik det Kalmarunionen initierte i 1389.

Norge fikk Stortinget. Vi fikk ha egen hær. Økt frihet lot seg absolutt høre, for det absolutte danske eneveldet og tyranniet fra 1660 var avsluttet. Sårene var dog mange etter danskene; språket var fordansket, kulturen var fordansket, skatter var brutalt stjålet og bragt til København - og de gamle norske kongegravene var kastet til sjøs, brent eller plyndret av de danske vandalene. Den Ene Norske Kongen, Olav "Den Hellige" Haraldsson - hvorfra alle påfølgende konger skulle regjere på vegne av - fikk sitt gravskrin plyndret og vandalisert av danskene under den danske Kong Christian 3.

Dansker hadde holdt landet i 400 år, lagt åker og eng, skoger og vann, under seg; de ble favorisert som dansker i vasallstaten - de fikk, fordi de var danske. De kunne tiltvinge seg, fordi de var danske. Uten å nevne navn, så skinner enkelte etternavn den dag i dag, med formuer, rikdom og tvilsom ære - som etterlatenskaper fra en tid hvor deres forfedre kunne komme til landet og ta for seg av landet som koloniherrens, brutale forlengede hånd. Slik sett, er jeg glad jeg bærer et etternavn fra norrøn tid, fra en gard fra det andre landnåm et sted i Agder (Engelschiøn). Mitt danske navn, Sverdrup, er en følge av dansketid - men de skapte en annen historie for seg enn overgriperens; de ble forkjempere for frigjøring (Georg Sverdrup), parlamentarisme (Johan Sverdrup) og gjenvinning av norsk identitet (Otto Sverdrup) 

Fra 1830-årene begynte man å søke etter den norske, nasjonale identiteten. Etter 400 år med dansk undertrykkelse, vandalisme og åk, vokste det frem en bevegelse som ønsket å finne og konkretisere "det norske" - frigjørelsen fra eneveldet ville ikke være fullendt før man fant tilbake til røtteme. I dette lå lett gripbare kulturelle komponenter som musikk, kunst, og kultur. Nasjonale kulturpersoner som Henrik Wergeland, Camilla Collett, Henrik Ibsen - en serie nasjonalromantiske kunstnere  - og ikke minst Edvard Grieg, poppet opp i samtiden som store og viktige, norske kulturbærere; de var norske - og i kraft av det, representerte de norsk kultur og egenart; de pekte fremover! I tillegg til dette, og da - slik jeg ser og føler var det sterkeste uttrykket for søket etter røtter og identitet - så kom Arne Garborg og Ivar Aasen på banen med sitt "Landsmaal" (senere kjent som Nynorsk) De forsøkte, på hvert sitt vis, å bringe restene av den opprinnelig norske språkidentitet inn i samtiden. Restene av deres arbeide "plager" elever den dag i dag på skolen, dog voldsomt avsagd, tillempet og "fordansket" (tilnærming til bokmål); dagens nynorsk kan, etter mitt skjønn, ikke måle seg med kraften i kanskje spesielt, det Garborgske "Landsmaal" Det er voldsomt, og ytterst uttrykksfullt!

Det var i denne tiden, når Norge endelig skulle reise seg og hive av seg de siste rester av dansketid og dets arvtager, den svenske monarken, at menn som Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup fikk sine sjanser. I årene som fulgte ville de komme til å være spydspisser i norges identitetskamp; å finne tilbake til seg selv - sine røtter - sitt verd - sin kvalitet som sjøfartsnasjon. Som ekspedisjonsledere og kaptein på noen av de viktigste og største polarekspedisjoner i historien. Sett i dette lys var det helt naturlig at de begynte med nettopp Grønlandsisen. Det var å begynne på topp, i det landet som i 1261 ble et skattland under Norge og som brakte Noregsveldet til sitt største.

Les mer om Grønlandsferden her!