Den 17. juli 1888 lå selfangstskuta Jason utenfor drivisen ved den grønlandske østkysten. Den hadde nådd 65° 30' nordlig bredde. Ombord var det menn og materiell som skulle sette sjøbein i eget fartøy. De skulle inn i isen, gjennom isen og inn til det golde, ukjente landet ved foten av isbreen som strakte seg så langt øyet kunne se i både sydlig- og nordlig retning: Grønlands enorme innlansis.

Da mennene var sjøsatt med alt sitt utstyr i to lettbåter, bød Kaptein Jacobsen dem farvel. De sjøsatte kunne ikke unngå å få med seg uttrykket til de som stod igjen: det var åpenbart svært delte meninger om dette her ville gå veldig bra.

Det hadde ikke manglet på advarsler fra selfangerene vedrørende måten de hadde tenkt å ta seg til land på, skrev Otto Sverdrup. Han stilte seg likevel lojalt bak Nansens plan. Lite vet jeg om hvilke tanker han derimot gjorde seg, da Nansen mente at Jason burde kunne bringe dem helt til land, mens Kaptein Jacobsen stod urokkelig på sitt: der inne i isen hadde ikke denne selfangerskuta noe å bestille. Risikoen for å bli fanget i drivisen, var altfor stor - de måtte ta seg herfra på egenhånd - i sine egne lettbåter.

Mennene som klatret ned fallrepet på Jason til lettbåtene var Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Ole Nielsen Ravna, Kristian Kristiansen Trana, Oluf Dietrichson og Samuel Balto; fem menn som øyeblikkelig kom til å skrive seg inn i dette nye, første og store kapittelet i norsk polarhistorie.

Ideen om å gå over innlandsisen

Fridtjof Nansen fikk ideen en gang rundt 1882 da han var med selfangeren Viking ved Øst-Grønland. I 1884 utarbeidet han sin foreløpige plan for ekspedisjonen. Han hadde hørt og lest om - endog snakket med - den berømte, finsk-svenske polarforskeren Nils Adolf Erik Nordenskjöld som i 1882 trengte 117 kilometer inn i den grønlandske innlandsisen, hvorpå han sendte to samer på ski videre. Samene gikk ytterligere 230 kilometer innover. Senere, i 1886, trengte den amerikanske polarforskeren Robert Peary 160 km innover innlandsisen fra Disko-bukta, men måtte avbryte på grunn av uvær. Det syntes åpenbart at Peary kom til å prøve seg igjen. Grønlandsisen ville bli krysset - og det ganske snart.

Nansen mente at det var på tide at Norge markerte seg i nordområdene; vi var de som var best skikket til slike ferder, mente han. Så han gikk i gang, fikk åpenbart bifall av Nordenskjöld og penger til ekspedisjonen fra den danske handelsmannen Augustin Victor Gamel. Han ville gå på ski med et egnet, velutrustet lag og bli de første til å krysse Grønlands innlandsis. Laget han trengte, ble rekruttert fra en ikke altfor stor flokk av godt egnede nordmenn. 

Otto Sverdrup var en av de godt egnede nordmennene. Han ble oppdaget av Fridtjof Nansens bror i Trøndelag, Alexander Nansen. En artikkel i avisen "Indtrøndelagen" berettet om en person med særs dårlig betalt jobb på en skonnert som ved en anledning kom til å følge sine søstre på ski over fjellet fra Beistaden til Namsos fordi han mente det var tryggest. Søstrene var gode skilpere de også, men det kom til at han måtte måtte bære den ene tenåringssøsteren over en halv mil på ski slik at alle nådde Namsos trygt, sikkert og uskadd.

Broren til Nansen fant denne fyren interessant. To viktige ting klaffet: han trengte en bedre betalt jobb, og han var åpenbart en sterk og utholdende skiløper. Så Otto ble kalt inn til et møte. Han gjorde et solid inntrykk. I det følgende tok Alexander med Otto på flere skiturer for å teste han. Alexander opplevde han som seig, utholdende og villmarksvant - så han konkluderte i et brev til sin bror Fridtjof at han (Otto Sverdrup) er "en solid rettfram løper med fullstendig herredømme over bakke og lende ... (han) er en liten, meget sterkbygget, uforferdet, kaldblodig (..) hyggelig kar som har vært ute for mye før. Han er meget utholdende, klarer seg meget godt. Har friskt humør. Jeg kan ikke annet enn å anbefale han." I ettertid kom Nansen til å skrive om Otto Sverdrup "at en slik kar var som skapt for en ekspedisjon som denne, er selvsagt. Ved sitt omflakkende og mangeartede liv hadde han lært å greie seg i alle vanskeligheter; alltid var han rolig, aldri rastløs"

Disse kvalitetene skulle vise seg å utgjøre en forskjell allerede under Grønlandsekspedisjonen. De skulle komme til å redde liv på Grønland, sørge for at Fram kom vel hjem fra hennes første ferd - og senere; omsettes i norsk polarhistories mest suksessfulle ferd: Frams 2 ferd til Canadisk Arktis.

Inn i drivisen

Nansens plan tok utgangspunkt i at den sørgående havstrømmen langs Grønlands østkyst skulle hjelpe ekspedisjonen mot land. Planen bygde på hans egne opplevelser på selfangeren Viking i 1882 og tidligere fangsfolks og oppdageres opptegnelser. Da planen møtte virkeligheten, skulle det ikke gå mange timene før den kunne kasseres. Antakelsene Nansen bygde planen på, var helt feil: isen og strømmene oppførte deg ganske så annerledes enn forutsatt.

Otto Sverdrup oppdaget dette kun få timer etter at de forlot Jason.  Et stort isfjell hadde åpenbart seg i vest, og Otto merket at uansett hvor hardt de rodde mot land, desto nærmere kom isfjellet. Han forstod raskt at her var noe feil, og at det nå var stor fare for at de ville bli ført langt bort fra Nansens planlagte rute. Likefullt greide de å komme seg til munningen av Semilikfjorden, et stykke nord for stedet de hadde tatt avskjed med Jason - men der rant de inn i de aller største prøvelsene. Otto Sverdrup oppdaget at store isflak brøt mot hverandre, reiste seg og ville komme til å true med å knuse båtene - havet åpnet og lukket seg og skapte malstrømmer som førte båtene avgårde uten at de kunne gjøre noe med det. Det som skjedde, overgikk alt han hadde opplevd som sjømann: ekspedisjonen befant seg i den ytterste fare - nå handlet alt om å overleve - og det før en eneste mann hadde satt sin fot på Grønland.

Sydlige jøkel (Hvitserk) på 62º 10' nordlig bredde. br. Sett fra drivisen i juli 1888 (Skisse av Fridtjof Nansen)

Da isen truet med å knuse båten til Sverdrup,  fant han et isflak, hoppet opp på det og trakk båten opp etter seg. Nansen kjempet med sin båt og drev hjelpeløst videre, lenger og lenger fra Sverdrup. Nansen vinket og var redd for å miste kontakten, så Sverdrup så seg nødt til å skyve båten sin ut i vannet igjen, rodde på og forsøkte å følge etter Nansen. Etter en tid kom de begge seg inn i smulere farvann i le av et isfjell. Da var de ikke så langt fra land og så for seg at de hadde greid det. Kaffe og hvile syntes å friste innen rekkevidde.

Så snudde derimot lykken igjen. Isen tetnet rundt dem. Isflakene presset på. Da var all kraft brukt opp. De hadde ikke styrke til å skyve islakene unna med båtshakene. De ble fanget. Naturen vant en knusende seier. Ekspedisjonen måtte trekke opp på et isflak så fort som mulig og vente på at det åpnet seg rundt dem. Da den så gjorde, forsøkte Nansen å sjøsette lettbåten. Det gikk galt. En skarp iskant skar gjennom et bord, og båten måtte repareres.

Sverdrup fikk med seg Kristiansen og tok seg av reparasjonen av Nansens båt. Et furubord fra bunntiljene ble tatt ut, og med enkle midler - som øks og treklubbe - ble Nansens båt gjort sjødyktig igjen. Før de var ferdige begynte det å styrtregne. Utslitte og våte etter femten timers kamp i drivisen valgte de å slå leir på dette isflaket. Det kunne se ut til at sjømennene på Jason skulle få rett: Nansen hadde ikke valgt en god måte å ta seg til fastlandet på.

Fjeldlandet nordover fra Tigmiarmiut-fjord (Skisse av Fridtjof Nansen)

Fanget i drivisen

Det kom noen kraftige støt i isflaket. Sverdrup kjente at sjøgangen økte. Han gikk ut av teltet, og oppdaget at flaket hadde revnet i to. Balto og Ravna besteg isflakets høyeste punkt, og kunne rapportere at sjøgangen sannsynligvis skyldtes at de nærmet seg åpent hav. Havet stod inn over drivisens ytterkant.  Isflaket var allerede redusert. Etter brenningene der ute ventet det åpne havet. Der ute ville isflaket bli brutt i stykker i løpet av kun kort tid.

Situasjonen var alvorlig. De flyttet over til et annet, større og tykkere isflak, men oppdaget raskt at også dette beveget seg fort mot brenningene og det åpne havet. I dønningene og kollisjonene brøt også dette isflaket sammen på alle kanter urovekkende hurtig. Det er hevet over enhver tvil om at dersom ikke samtlige av disse karene var meislet noe ut over normalen, så ville det brutt ut panikk. Dog fant Nansen Ravna og Balto under presenningen på en av lettbåtene, hvori Balto leste høyt fra Det Nye Testamentet for Ravna; begge var skrekkslagne og sikre på at nu var deres siste tid kommet - det var bare å forberede seg på døden. Likefullt holdt disse kara også stand, handlet når de måtte og utgjorde en forskjell for laget som tilsynelatende var dødsdømt i drivisen øst for Grønland.

Ved middagstid konkluderte Sverdrup med at isflaket snart kunne gå under. Brenningene skylte voldsomt over isflakene og det var dype, rungende støt i isen. Tiden så ut til å nærme seg for sjøsetting av lettbåtene. Det ville innebære stor risiko; det var ikke usannsynlig at en eller begge ville bli knust. Bølgene gikk svært høye. Sverdrup skrev at han ikke kunne se annet enn himmelen når isflaket var nede i de dypeste bølgedalene. Sjøsprøyten stod over ekspedisjonen. Det kunne virke som Ragnarok stod på døra, men paradoksalt nok var himmelen blå og været sånn sett godt. Likefullt truet hver eneste bølge med å knuse den lille øya deres i et brusende, iskaldt hav. Kontrastene var store, og Otto Sverdrup var dypt bekymret. Nansen derimot, valgte å bruke store ord fra en gammel sang for å beskrive det hele: "Havet er skjønt, naar det roligen hvelver staalblanke skjold over vikingers grav" I en slik situasjon fungerer sikkert store ord som fryktlindring for noen. For meg fremstår det som en virkelighetsflukt; en fornektelse av de alvorlige realitene realitetene - eller i beste fall en svært dårlig beskrivelse av den uhyre farlige situasjonen de var kommet opp i . Her er det Otto Sverdrups beskrivelser som forteller den brutale sannheten: ekspedisjonen var i store problemer. Kun hell og lykke - eller hjelp fra oven -  kunne redde nordmennene som hadde forvillet seg ut på et isflak i drivisen øst for Grønland. Otto Sverdrup var en brutal realist, og ikke en poetisk romantiker. Skjønnmaling var en uting.

Da kvelden kom, bestemte Fridtjof Nansen at i denne livstruende situasjonen måtte Sverdrup som den mest erfarne og roligste mannen på islflaket, ta første vakt for å purre ut de andre i et eventuellt kritisk øyeblikk. Sverdrup skulle komme til å bli den eneste vakten den natten: han våget ikke å overlate oppgaven til noen andre. Hele isflaket ble jevnlig oversvømt, bortsett fra akkurat der teltet og båtene lå. Bølgene var mannshøye. Langsomt observerte han at isflaket ble mindre og mindre - langsomt knust - pulverisert - spist opp av havet. Han visste at dersom den rette bølgen kom, ville det handle om minutter mellom liv og død. Flere ganger gjorde han seg klar til å beordre alle opp. To ganger sprang han mot teltet for å vekke de andre. Han ombestemte seg og valgte å se det an. Sverdrup fikk aldri panikk; ro og sindighet preget han - alltid var den en råd, og han var aldri rådløs.

I løpet av natten oppdaget Otto Sverdrup en endring; landet syntes å komme nærmere! Brenningene der ute syntes å fjerne seg. Etter nøye observasjoner og vurderinger, konkluderte han med at isflaket hadde begynt å drive mot land. Da Nansen kom ut av teltet noe senere, var isflaket allerede i betryggende avstand til de ytre brenningene. Det så ut som en usynlig hånd førte det, sa Sverdrup til Nansen. Jeg vil tro det lettet litt på frykten; at det kunne være håp om frelse fremdeles; at de ville kunne nå land?

Endelig i land. Fra venstre (etter egen vurdering): Ravna, Balto, Nansen , Sverdrup, Trana og Dietrichson. Bildet er sannsynligvis tatt når ekspedisjonen møtte inuiter og ønsket å lære seg å føre deres overlegne kajakker. Dette var ikke lettbåtene de drev rundt i drivisen med.

Redningen

Lyden fra havet hadde til tider vært øredøvende. Is ble knust. Høye bølger skyldte over isen. Der ute, i øst, var bruset fra brenningen - der drivisen møtte det åpne havet - konstant. En morgen våknet Otto til noe nytt;  mens han hver morgen her ute i drivisen hadde hørt brenningene fra øst, så mente han nå å høre de fra vest - fra landsiden. Kunne det være noe i det han hadde notert seg tidligere: at de nærmet seg land?

Det var Ravna som hadde vakt og som kunne fortelle hva som konkret var i gjære. Nansen ropte ut fra soveposen sin - nærmest på fleip til den vakthavende samen - om han hadde sett land? Ravna svarte "Ja, ja, land altfor nær!" Antakelig nesten forferdet - ivrig - opphisset - strøk Nansen ut av teltet og oppdaget at den grønlandske kysten var nærmere enn noen gang før - og enda bedre: islaket befant seg innenfor drivisen! Det var åpent farvann i sydøstlig retning! Alt handlet nå om å gripe sjansen, sjøsette båtene og komme seg i land!

De rodde hurtig og utålmodig forbi de siste isflakene som hadde holdt dem fanget siden de forlot Jason. Som sjef for den lille flåten, speidet Otto etter en plass å legge til slik at de endelig kunne få satt beina på grøpnlandsk jord. I nord oppdaget han en slak helling de kunne trekke opp båtene. Dit dro de, og der slepte de båtene i land.

Alle mann sprang innover, jeg vil tro de var overlykkelige - alle som en - for endelig å ha fast grunn under beina. Tiden i isen hadde vært en konstant prøvelse, en konstant kamp mot frykten for undergang - en fysisk jobb som ville tatt knekken på de fleste. De var i god form. Ved godt mot. Nansen hadde valgt seg bra karer som reisefølge.

Ekspedisjonen var om lag 400 km sør for der Nansen hadde planlagt å gå i land og begynne turen over den grønlandske innlandsisen. En betydelig del av det klimatiske tidsvinduet de hadde, var blitt spist opp. De tenkte nok på det også, men vel i land - men stein og grus under føttene - ble nok den slags bekymringer ikke levnet mange tanker da Nansen innvilget ekspedisjonen et ekstraorinært festmåltid bestående av varm sjokolade, ekstrarasjoner med havrekjeks, sveitserost, mysost og syltetøy.

Hva nå?

Ekspedisjonen var på en måte ute og kjøre. De siste 10 dager hadde de vært fanget i isen, i drift sørøver og endt opp 400 km lenger syd enn det Nansen planla. Man kan begripe at det oppstod en viss dialog - eller diskusjon - om hva de nå skulle gjøre?

Det kom til en diskusjon om de skulle utsette ferden over isen. I så fall måtte de velge ett av to alternativer. Enten måtte de ro sydover og komme seg i sikkerhet på vestkysten, eller så måtte de ro nordover og håpe på å finne en inuitbosetning hvor de kunne overvintre. Nansen utviste her godt lederskap, og bestemte at de skulle holde seg til den opprinnelige planen: kryssingen av innlandsisen ville skje i år, uten noen forsinkende overvintring. Sverdrup bifalt beslutningen, men delte ikke Nansens utålmodighet. Det var ingen grunn til å stresse. Sverdrup ville i gang med oppgaven, ja, og han fryktet ikke kulda som ventet på dem inne på isen såpass sent på året; men det var med sindig ro, vilje, kreativitet og klokskap innlandsisen ville komme til å bli beseiret. 

På ettermiddagen forlot ekspedisjonen leiren. Planen stod fast. De måtte nordover. Ideellt sett ville det dreie seg om å ta seg 400 km nordover langsmed utfordrende og ukjente kyster. Den ferden ville også ta tid. Vinduet ville bli enda mindre. Alle forstod at det ville komme til å bli tøft.

Oppbrudd fra leiren på Grønland i 1888. Balto, Ravna og Sverdrup står klare til avmarsj. I bakgrunnen ser vi Kristansen og Dietrichson. (Foto: Fridtjof Nansen / Nasjonalbiblioteket)

Mot nord ... igjen!

Etter 15 dager hadde ekspedisjonen kommet seg rundt 300 km nordover. De stod ved innløpet til Gyldenløves Fjord på 65º 23' nordlig bredde ved Umivik. De hadde rodd og sloss med isen - det hadde vært en umennesklig kamp - og de hadde i tillegg kastet bort verdifulle døgn i en inuitleir fordri Nansen ville foreta etnografiske studier. Sverdrup var ikke helt fornøyd med det: Nansen som hevdet at det viktigste var å følge planen, var også førstemann til å skjære ut i improviserte avstikkere. Slikt er aldri bra. Sverdrup mente at det viktigste nå, fornuftig nok, var å komme seg i posisjon for krysningen av innlandsisen.

Nå stod de omtrent 100 km syd for punktet Nansen opprinnelig hadde tenkt å krysse isen fra. Ut i fra det Sverdrup skriver, er det ganske sannsynlig at han nå la press på Nansen: skulle de krysse isen, måtte de begynne et sted. Sesongvinduet var nå blitt svært trangt. Han fryktet ikke kulden, men å vende vestover nå, ville være mer fornuftig nå, enn senere. Alt ville være bedre enn å bli overrumplet av vinteren inne på isen. I gruppa var stemningen heller ikke på topp. Balto mente at han ikke syntes oppdraget stod i forhold til betalingen, og landet videre nordover lovet ingen bedring. De øvrige begynte å bli utålmodige. det var på tide å fatte beslutningen.

At både Sverdrup og gruppas misnøye - eller utålmodighet - påvirket Nansens beslutning, er neppe usant: for han besluttet der og da, at ferden over innlandsisen skulle ta til. Nansen skriver at gruppa var lettet da de gikk til køys. Den lettelsen er ikke like lett å finne hos de andre, men de fulgte lojalt hans beslutninger og planer.

Rekognosering og forberedelser

Forberedelsene til ferden tok til umiddelbart dagen etter. Ut over å pakke og fordele utstyret korrekt, var nok den viktigste oppgaven å finne veien fra stranden og opp til isen. Otto Sverdrup fikk det oppdraget. Nansen fulgte med han.

Utstyrt med truger, alpetau (=bretau) og isøkser la de i vei innover og oppover. Vel oppe i høyden fikk de tatt selve breen i øyseyn, og oppdaget at den jevne og fine breen de hadde sett fra sjøsiden, var noe ganske annet på nært hold. I nord og sør skjøt farlige skredområder ut fra breen. Fremfor dem lå et illevarslende, stort og uryddig islandskap fullt av livsfarlige sprekker.

Da de kom frem til de store sprekkområdene, var sprekkene først smale og lette å forsere. Etterhvert ble de bredere og dypere. Sverdrup og Nansen spente bretauet om livet, for stadig oftere hadde de bunnløse sprekker både til høyre og venstre for seg - og snøbruene ble stadig lengre over stadig bredere og dypere sprekker. Hverken Nansen eller Sverdrup hadde omfattende erfaring med breer. De var uten tvil nybegynnere i faget sett i forhold til for eksempek breførerene i Lodalen; de som i sin tid loset både kjæringer, unger, varer, bufe og annet gods opp fra Bødalen, over Fessene, opp Brattbakken og tvers over Jostedalsbreen. At de hadde med seg tau, vitnet likevel om at det var en kunnskap i bunn. Sannsynligvis hadde de snakket med noen som hadde den nødvendige kunnskapen og erfaringen?

Sverdrup og Nansen visste at tauet mellom den måtte være ganske så stramt, for da og bare da ville de kunne hindre at begge falt ned i sprekken hvis den ene fikk fall. Alt handlet om stramt tau og å bruke stavene for å føle seg frem. Var det brist i snølaget, så handlet det om å trekke seg tilbake. Steg for steg beveget de seg forsiktig fremover, men fallet kom til slutt. Det var ikke et voldsomt fall, men nok til å sette en kraftig støkk i de begge. Nansen gikk gjennom en snøbro. Etter fallet begynte han langsomt å sige videre nedover. Sverdrup lente seg instinktivt andre veien. Han holdt Nansen på plass og begynte oppfiringen. Med bare never og et tau, kan jeg skrive under på at det er en nesten umennesklig oppgave. Nansen var en sværing. Sverdrup fikk god bruk for flere års styrketrening fra skogsarbeide i Bindal og Trana i jobben med å berge Nansen. Men berget ble han. Det takket være Sverdrups mange år på skauen.

Undertiden kan det nevnes at dagens isbreutstyr og redningsteknikker gjør en redning av denne typen langt mindre anstrengende enn var på Sverdrups tid. I dag kan en mann under normale forhold trekke opp en enda tyngre mann uten voldsom anstrengelse på en kontrollert og trygg måte.

Etter det store sprekkterrenget kom Sverdrup og Nansen til et område med stadig mykere snødekke. Etter hvert ble de vassende i snø til langt oppover lårene. De angret på at de ikke hadde tatt med seg ski på rekognoseringen - eller de lange indianertrugene - for de norske trugene var altfor små til å bære vekten av en fullvoksen mann, selv uten oppakning. Det var et blodslit, men til slutt kom de seg opp på den høyden Nansen hadde satt som mål for rekognoseringen.

Fra toppen fikk de godt utsyn over breen innover. Foran dem lå en stor, hvit snøflate som ikke så ut til å ha store sprekker. Den var jevn og fin, bortsett fra noen nunatakker som stakk opp gjennom isen bortetter. De var 1000 meter over havet, og regnet med at herfra og innover ville nattefrosten sørge for et hardere snødekke når ekspedisjonen satte i marsj. Veien opp til innlandsisen var funnet.

Å gå over Grønlands innlandsis på den måten ekspedisjonen gjorde, var en nær umennesklig oppgave. Nansen hadde opprinnelig tenkt å bruke hunder - en særdeles god tanke - men han hadde dessverre ikke fått fatt i egnede spann. Da måtte det bare bli uhyre tungt. På ski og truger med seg selv som trekkdyr. Når sant skal sies var uansett nordmennene nybegynnere. Allerede på denne turen lærte Sverdrup mye av inuitene som skulle komme til å bli uhyre nyttig under hans ledelse av Frams 2. ferd. Senere skulle Roald Amundsen ta til seg den samme, livsnødvendige kunnskapen. Begges bragder i og kompetanse på livet i Arktis er udiskutable. At ekspedisjonen over Grønland likevel lyktes, sier mest om deltakerene: dette står opp og frem i historien som en bragd langt utenom det vanlige. Dette er sannsynligvis den tøffeste ferden i norsk polarhistorie. Det var seks menn. Alle bærer like stor ære for denne ferden, for den bestod ikke bare en mann, slik man gjerne får inntrykk av. Her fikk norsk polarhistorie seks likeverdige helter.

Opp på innlandsisen

Den 15. August 1888,  rundt klokken 21:00, begynte fremstøtet over Grønlands innlandsis.  Omtrent en måned hadde passert siden de forlot Jason utenfor drivisen, så klimavinduet var blitt sterkt redusert. Det ville kunne komme til å bety strengere kulde, flere stormer, mere snø og kan hende en tøffere - kanskje for tøff - overfart? Lite visste ekspedisjonen. Gamle rykter berettet om en "oase" i innlandsisens midte med endog barskog, rennende vann og fine forhold. Såpass lite visste de. I mine ører låter dette som at de egenlitg ikke visste noe som helst vettugt om isen og landet de ga seg i kast med. Det settter visse begreper i perspektiv. Snakk om å gå ut i et minefelt av farer og overraskelser: man kan enten hevde at de var spinn idioter, eller at de var - ja, hva da? Tøffe? Dumdristige? Toskete æresjegere? Kanskje litt av hele rekka, men fremfor alt: ingen kan si annet enn at de var modige!

De innledende stigningene opp mot isen, og den første tiden i bratta på isen, var svært tøffe. De slepte på fem sleder, som hver seg veide rundt 100 kg. En ting var vekta, en annen ting var metallbeslagene under meiene: de tålte jo naturligvis en hel del, men de tilbød neppe samme gliden som dagens sleder og pulker. Tre mann måtte til for å flytte hver eneste slede. Det betyr at ekspedisjonen ikke gikk i jamnt sig fremover. Det skjedde i etapper hvor fire sleder ble flyttet framover samtidig, mens den femte ble flyttet for seg. Føret var trått, og Sverdrup skrev i sin dagbok at trekkselene skar seg inn i skuldrene. Det var uhyre tungt.

Etter to dagers marsj slo de leir mellom to store sprekker inne på isen. Værforholdene var av det ytterst springende laget: iskalde netter ble avløst av fuktige regndager med alt fra yr til styrtregn. Med andre ord opplevde ekspedisjonen de verst tenkelige klimatiske forhold med tanke på forfrysninger og nedkjøling; regn og kulde, med en gradestokk som vandret frem og tilbake over null - fra pluss til 0 til minus. Alle som har vært ute en vinternatt, vet at slike forhold er svært farlige. De fleste frostskader, nedkjøinger og endog dødsfall, skjer under slike forhold. Forholdene hadde mao ikke endret seg vesentlig fra det de opplevde under den første rekognoseringen, og antakelsen om at nattefrosten ville gi bedret fremkommelighet, slo til. I mørket fikk de derimot andre farlige utfordringer idet sikten ble begrenset. Da ble det ikke like lett å oppdage sprekkene. Å ikke oppdage disse i tide, kunne bety døden. Alle mann var derfor bundet sammen i tau i starten. Etterhvert, fordi de fant det tungvint, ble hver mann bundet til sin slede. De var så tunge at de regnet med at dersom en mann falt gjennom ville sleden hindre videre fall. Det var en beslutning som sikkert var velfundert, ikke minst med tanke på vekta og hvor dårlig glid sledene hadde. Likevel var det en skummel - og høyst diskutabel - avgjørelse: sleden kunne gli, og hvis den først gjorde det og smatt nedi sprekken etter den uheldige, ville de øvrige ikke kunne gjøre noe som helst for hverken fyren eller sleden. Ekspedisjonen ville lide et betydelig tap som i verste fall ville kunne sette hele ekspedisjonen i alvorlig spill.

Ekspedisjonen ble liggende værfast i tre dager mellom de to store bresprekkene. De hadde vært gjennomvåte av regn da de omsider kom inn i teltet, så alle var fulle av lovord over hvor fantastisk det var å få på seg tørre klær igjen. Pipene ble tent og kara la seg i soveposene. Det var ren luksus å få hvile ut etter det umennesklige slitet. Utenfor herjet uværet. Regnet pisket mot teltduken. Det romlet som torden når stormen tok tak i teltet. I enden av teltet leste Ravna og Balto høyt fra Det Nye Testamentet. Nansen satt og skrev sine notater i dagboken.

Seilas på innlandsisen. Ukjent fotograf.

Med seil innover innlandsisen

Ekspedisjonens suksess hadde basert seg på forutsetningen om at det var noenlunde stabile og relativt gode forhold for ski og sleder over isen. Frem til nå hadde de opplevd det diamentralt motsatte både i drivisen og på vei opp isen. Man kan trygt trekke frem denne planen - med dets forutsetninger - som en praktfullt eksemplar på tesen til Clausewitz: "Ingen plan strekker seg med sikkerhet ut over det første møtet med fiendens hovedstyrke", eller - mer folkelig sagt: ingen plan er sikker i møtet med virkeligheten. Nansen kan ikke klandres, for som nevnt over: ingen visste egenlig noe som helst om isens indre. Nansens plan var så god som noen plan kunne blitt, med tanke på den begrensede kunnskap de hadde om breen og landet.

Det lå aldri i noens plan at det skulle settes seil på sledene innover innlandsisen. Ideen var det Otto Sverdrup som kom opp med en gang i slutten av August. Ekspedisjonen slet fremdeles svært tungt. Noe måtte gjøres. Som sjømann gjenom mange år, visste Sverdrup svært godt hva et seil kunne gjøre med et skip. Han stilte seg spørsmålet: kan prinsippet overføres til en slede over det grønlandske ishav? Vinden stod hardt på der oppe på isen, så forholdene lå godt til rette for Sverdrups eksperiment.

Balto og Ravna, de dyktige samene, var sjokkerte. De var skjønt enige i at Otto Sverdrup hadde både det ene og det andre å lære dem når det gjaldt seiling på havet, men på en slede over land? "Å så til helvete, så galne folk, de ville seile på sneen", skrev Balto. Hans betenkeligheter kan lett forstås, for den slags ferdsel var neppe prød ut - eller anvendt - i spesieit stort omfang på slutten av 1800-tallet.

Sverdrup gikk i gang. Det ble å sette sledene sammen til to flåter. Teltgulvet og noen presenninger skulle bli til seil. Deretter jobbet han i syv samfulle timer med sying og tråkling med hendene bare i kulde og snøfokk. Til slutt stod han der med to sledeflåter, klare til å "sjøsettes" på vidda. Den første sledeskuta ble bemannet av Sverdrup, Nansen og Kristiansen, mens den andre ble bemannet av Balto, Ravna og Dietrichson.

Selv om seilene fungerte utmerket og sledene for avgårde i medvinden, skulle det å seile videre i nordvestlig retning bli en tøff jobb. Det innebar å bevege seg i motvind, og til tross for Sverdrups erfaring og flere forsøk, fant de det umulig å seile spesielt høyt mot vinden: det høyeste de greide å få til, var på tvers av vinden. Det ga dem mye erfaring med å krysse, men ga ikke den nødvendige fremdriften som lå i Nansens opprinnelige plan.

Opprinnelig hadde Nansen planlagt at de skulle ta seg fra Semilikfjorden til Chistianshåb ved Diskobukta. Slik forholdene var nå, og spesielt fordi de hadde sittet fast i drivisen så lenge, fant de ut at en ferd mot Christianshåb ville komme til å bli en livsfarlig ferd. Faren for at de ville måtte overvintre i bosetningen når de først kom fram, var også overhengende. Nansen ble derfor fristet til å endre destinasjon fra Christianshåb til Godthåb. Ferden over isen ville da bli betydelig kortere, de ville også - slik vinden stod nå - kunne dra full nytte av Sverdrup-seilene ved å mer eller mindre seile på tvers av vinden. Da ville det kunne gå svært fort; mye fortere enn å fortsette mot nordvest. Nansen bestemte seg og endret ekspedisjonens motto til "Godthåb eller dø"

Ned fra innlandsisen

Den 11. september, 27 dager etter at fremstøtet over isen tok til, kom vendepunktet: Otto Sverdrup merket at isen begynte å helle svakt nedover. Rundt den 14. september noterte han seg at det kretset snøspurver rundt dem. Noen forsøkte å sette seg på sledene. Dette var, mente Sverdrup, et svært positivt tegn. Er det fugl, er det håp. Sjømenn har til alle tider hatt et spesielt forhold til fugler; når man har landfugl rundt skuta, da er det ikke langt til land; da er det håp - eller lys i tunellen, som vi ville sagt idag. Som en digresjon kan det nevnes at Napoleon sa det samme et århundre tidligere: når lukten av Makien kjentes i nesa, da var Korsika aldri langt unna. Landtegn har alltid gledet sjørarende - eller som her: innlandsisfarere!

Ferden ville nå gå i riktig retning: nedover og mot stadig bedre klima. At dette garantert lettet stemningen, er det neppe tvil om. Vi må ikke glemme at de kystene ekspedisjonen satte i land på, aldri har vært betraktet som spesielt gjestmilde av hverken norske eller inuitiske folk i gammel tid, ei heller i nyere tid, og allerminst idag. Østkysten er den dag i dag stort sett ubebodd eller usedvanlig tynt befolket. Liketil våre dager har gjøremålet for de farendes der vært jakt og fiske, men sjeldent permanent bosetning. Eirik Raude slo seg ikke ned på østkysten, men på vestkysten av Grønland. De største inuitbosetningene gjorde også det både i gammel og nyere tid. Årsaken ligger i dagen: bedre og mer mennesklig klima.

Det var denne kysten og dette klimaet ekspedisjonen nærmet seg nå.
I nedoverbakke - og nå med kanskje litt for god bør i Sverdrup-seilene?

Det stod inn kuling fra sydøst. Vinden rev og slet i mast og seil. Nansen og Sverdrup ble slått over ende flere ganger når de forsøkte å få sleden i drift.  Til slutt greide de det likevel, og Sverdrup tok første "vakt" som styrmann foran på første sledeflåte. Nansen og Kristiansen fikk jobben med å henge seg på, holde fast og la seg trekke av den underlige farkosten over vidda.

Otto hadde ikke kommet lenger enn å sette seg på plass som styrmann for seilsleden, da den satte i fart. Nansen klorte seg fast i sleden der bak for å henge med. Snøskavler og fonner for mot grønlandskortesjen i stor fart, og Sverdrup hadde ingen mulighet til å gjøre annet enn å styre. Å bremse var særs vanskelig. Å stanse var umulig. Situasjonen tilspisset seg ytterligere da det begynte å gå i riktig så bra utforbakke. Nansen sloss iherdig med å holde seg fast, noe Sverdrup var uvitende om. Sannsynligvis hadde han sin fulle hyre med å holde seilsleden på rett kurs - eller i de minste framover slik at dette hadde en sjanse til å gå bra. Til slutt maktet ikke Nansen å holde seg på beina, falt og ble liggende i snøen. Det fikk ikke en svært opptatt Sverdrup med seg før meget senere. Etter dette uhellet ble det besluttet at de som ikke var styrmenn, skulle henge bak den enkelte kortesje i tau for å unngå skader. På moderne språk - og da gjerne helst i hundekjørerverdenen - kalles dette "snørekjøring" Etter at de hadde festet alt gods på sledene, fortsatte de med denne nye konfigurasjonen. Den fungerte mye bedre.

Det var heldig at de hadde oppdaget svakhetene før forholdende ble enda mer utfordrende. Da de satte i marsj videre, fortsatte turen med tiltagende, lange og bratte fall. Vinden stod sterkt på, så det gikk fort både takket være gravitasjonen og vinden. Dette pågikk i time etter time med Otto Sverdrup som førstestyrmann på den fremste sleden og Nansen og Kristiansen dinglende bak i snørekjørertauet.

Skal vi tro Sverdrup, så nøt han det hele. Dette stod i stil med han som person. Det var fart. Det var spenning. Det var risiko. Det krevde alt av den dyktigste mann. Det krevde mer enn hva normalt kan forventes. Hver bevegelse måtte gjøres med omhu, forsiktig og presist. Han måtte se langt fremover, planlegge, gjøre tiltak. Otto Sverdrup var i sitt ess. Om han hadde vist seg som en slags Njord ute i drivisen der han alene stod vakt i time etter time, så var han her Tor i kamp med Midgardsormen; en holmgang mot de grønlandske, brutale naturkreftene. Bak ham hang Nansen og Kristiansen. De var maktesløse. Sannsynligvis lettere forskrekket over villmannsferden ned fra innlandsisen ut mot den grønlandske vestkyst?

Ameralikfjorden

Den 21. september 1888, 37 dager etter at fremstøtet over isen tok til, fant ekspedisjonen vann igjen. Frem til da hadde de måttet basere seg på å fylle sine små metallflasker med snø, legge den inntil kroppen og vente på at det ble tint til vann. Dette hadde gitt samtlige "arktisk tørste", som det heter seg fra dagbøkene. Denne dagen fant de en ispøl med vann de kunne drikke seg utørste fra. Det kom til å ise i panne og hode, for de drakk og drakk av den uutømmelige kilden. Fremfor dem lå den siste nedstigningen fra innlandsisen. Nansen grunnet, for det lå ikke noen konkrete planer for hvordan dette skulle gjøres. Men de hadde fått erfaring. Den anvendte de. En nedstigning kunne neppe skille seg meget fra en oppstigning? Bre er bre. Opp eller ned. Samme greie. Bare et annet sted, med andre utfordringer.

Nedstigningen til Ameralikfjorden ble deres siste baskettak med med is- og snømassene. Har var det andre utfordringer enn på innlandsisen. De kunne naturligvis likne på de utfordringene ekspedisjonen hadde når de kjempet seg over de store sprekkområdene i øst. Målet var fjorden som lå foran dem; den kunne bli veien videre - og kan hende den ville gjørde at de slapp å overvintre i Godthåb, den dagen de endelig satte sin fot der? Rundt dem krydde det av villreinsspor. Det ga lovnad om at den konsekvente sulten snart kanskje kunne stilles? Underveis hadde spesielt Sverdrup vært plaget av ekstrem sult, kanskje spesielt fordi han var den sterkeste karen i laget - og han sa absolutt aldri nei til å ta de aller tyngste takene. En såpass sterk mann krevde mye energi for å holde det gående. De beregnede rasjoner var for små for han, og når både kjøttkjeksene og pemmikanen de hadde med i tillegg var feilprodusert idet de ikke inneholdt fett, så var dette uten tvil en kilde til utarmelse og sterk sult for flere i ekspedisjonen. Otto var en dyktig jeger. Reinsspor betød mat. Det betød redning.

Nansen forhørte seg med Sverdrup om han tenkte det var mulig å ta seg frem langsmed Ameralikfjorden og ut til Godthåb. Til det ville de trenge en båt. Kunne de greie å bygge en båt? Nansen rådførte seg med Sverdrup, som da sa ja: han kunne bygge en båt med de tilgjengelige materialene de hadde med seg og de materialene de kunne tenkes å finne nede ved fjorden.

Sverdrups "Halvbåt" (Fra Fridtjof Nansens bildebibliotek, Nasjonalbiblioteket)

Vel nede ved fjorden strøk Nansen avgårde for å kappe greiner til selve båtkonstruksjonen, mens Sverdrup fikk med seg Balto på selve båtbyggingen. Opprinnelig ville Nansen bygge en lang og smal båt, men Sverdrup mente det ville kreve altfor mye sying. Han mente også at en komplisert og avansert konstruksjon som ble dårlig gjennomført, ville bli en dårlig båt. Sverdrup var sjømannen med det nærmeste ekspedisjonen kunne komme innenfor faget båtbyggerkunst, så hans plan ble fulgt. Skuta som ble sjøsatt var en underlig farkost de omtalte som en "halv båt" fordi akterenden var avkuttet, noe i likhet med dagens motordrevne joller. Oppdriften ble ivaretatt av teltduken. Båten var ca to og en halv meter i lengde og 60 cm fra kjølsvin til ripe. Otto mente at den nok ville bli noe tungrodd, men der tok han feil: etter sjøsetting viste det seg  derimot at denne underlige farkosten fra Ottos hode, var overraskende lettrodd.

Det 28. september, 44 dager etter at fremstøtet over isen tok til, rodde Sverdrup og Nansen ut over Ameralikfjorden, Målet var Godthåb. De tok et høytidelig farvel med Balto før de sendte han tilbake til de andre på innlandsisen. "Har du spist nok, Sverdrup?", spurte Balto. "Nei, aldeles ikke, jeg er like sulten som da jeg begynte å spise", lød svaret. Nansen brøt inn: "Å, pytt, Sverdrup, når vi kommer til Godthåb, da skal nok vomma di' sikkery bli full" Nansen var lei av maset om rasjonene. Sverdrup ville greie seg, og det gjorde han. Så seilte de avgårde, ut til Godthåb. Innlandsisen var krysset og erobret. For første gang.

Grønlandsekspedisjonen er kanskje den største og tøffeste ekspedisjonen utført av noen nordmenn i historien. Den går utenpå det meste. Nansen planla uten egentlig å vite hva han egentlig planla for. Jobben han gjorde var fremtragende på den måten at selv om den hadde tider, tidsfrister og ruter, så hadde den rom for den improvisasjon og de avvik som med nødvendighet ville komme. Nansen ledet den på en fremtragende måte fordi han ikke ledet den punktlig og diktatorisk; det var rom for innspill, endringer og nødvendige avvik. I dette rommet spilte alle deltakerene avgjørende og betydningsfulle roller på sine vakter, i diskusjonene og i arbeidet som ledet dem fra østkyst til vestkyst. Otto Sverdrup skrev seg inn i Nansens dagbok som en usedvanlig ressurs: ikke bare reddet han Nansen på isen, men han tok også ansvar i drivisen der han utgjorde en forskjell blandt folk med langt ringere erfaring. Ottos kreativitet og evne til å bruke av sine erfaringer, skapte Sverdrup-seilene og ga Nansens beslutninger tyngde. Hans fryktløshet ga dem fart ned fra isen. Hans båtbyggerkunst førte dem til Godthåb. For Nansen var han en selvskreven, alltid iboende motor han ikke greide seg uten: en mann han ville ha med videre. Otto var motoren i enhver ekspedisjon.

Norges første polarekspedisjon. Dette var karer som skrev seg inn i historien, og slik jeg ser det; ingen har senere egentlig greid å overgå deres prestasjon. Både Fram 1 og 2 ekspedisjonene ga svært harde og farlige tak. Fram 3 og sydpolen med Amundsen var en bauta. Øvrige når dessverre ikke helt opp i denne sammenhengen ... den eneste jeg tenker når opp, er Børge Ousland - og da kanskje spesielt hans noe vågale ferd over nordpolen i "vårløsninga"? Ingen kan ta fra han den! Fra venstre ser vi Ravna, Nansen, Sverdrup, Trana, Dietrichsom og Balto. Disse "åpnet" første kapittel i norsk polar- og villmarkshistorie. Alle som kom etterpå, fulgte i deres spor.