Noen gripes av frimerker - andre av sjakk, svømming, motorsykkel, bilsport eller endog fallskjermhopping. Vi ble grepet av klatring! 

Hvorfor?

Fordi klatring er å ta en tur i skog og mark, en tur i kano, en tur over fjellet eller tiden ved et spennende fiskevann videre, ut, ett steg opp og lenda enger. Visst elsker jeg å sulle nedover en elv i kano! Visst elsker jeg å kaste sluken ut i lovende vann! Visst elsker jeg stunden ved bålet! Det er ingen konkurranse her, men utenpå disse tingene, som et fantastisk supplement - eller lag - har vi funnet klatringen. Fordi den er utfordrende. Fordi den innebærer perfeksjon, krav til kompetanse og evne til å gjennomføre i lag med andre. Det krever samarbeid, inkludering og ikke minst; gjensidig tillit. Klatring er å leke, men det er ikke en lek hvis forarbeide og gjennomføring kan tas lett på. I klatring, når du henger høyt i veggen, spiller det en rolle hva dere allerede har gjort i samarbeid og hva dere hele tiden gjør i samarbeid. Presist og riktig samarbeid og gjennomføring, skiller mellom alt og ingenting. Deres felles handlinger da og nå, skiller mellom liv og død, glede, lemlestelse, eufori, tragedie ...

Dramatisk? Javisst er det dramatisk! Tross alt: å falle 10 meter ned i en steinur er omtrent det samme som den visse død eller en svært stygg lemlestelse. For meg kicker dette voldsomt. For vissheten om at dersom vi har kompetanse, trener om og om igjen, omsetter treningen i praksis, kontrollerer nitidig hvert eneste ledd, så reduseres risikoen til et minimum.

Det er dit vi vil. Det er der vi er. På vårt nivå. Alltid.

Monica Bruun Kleven og Vidar Bruun er med i sportsveggen! Sikkerhet er pri 1 -- wienerbrød og kaffe følger etterpå!